Leirstein-saken kan ikke avsluttes av Leirstein
Straffen jeg fikk for et år siden, er et tilbakelagt stadium, konkluderer Ulf Leirstein (Frp) i Moss Avis.
I fjor kom det frem at den profilerte justispolitikeren hadde sendt pornografisk materiale til flere unge FpU-ere, inkludert en 14 år gammel gutt. Han foreslo også overfor en kvinne i 30-årene at de skulle ha seksuell omgang med en 15 år gammel gutt. Han ble sett på som en «sikkerhetsrisiko» som trengte en egen oppasser for å forhindre seksuell trakassering på FpUs sommerleir i 2012, ifølge stabsmedlem Mads Ulseth Ramo.
Leirstein valgte i fjor selv å trekke seg som leder i Moss Frp, justispolitisk talsmann og parlamentarisk nestleder. Etter dette konkluderte Frps organisasjonsutvalg med at Leirstein ikke burde ha vervene han allerede hadde trukket seg fra.
Det kan derfor betviles om han overhodet er ilagt noen straff, selv i ordets overførte betydning. Men viktigere er at selve premisset om straff og soning er grunnleggende problematisk når det er snakk om politikere som søker tillitsverv.
Begrepene er hentet fra jusen. Der handler straff blant annet om at kriminalitet skal sanksjoneres, at staten har monopol på å utmåle straff og at den skal ha avskrekkende effekt. Av mange oppfattes straff også som en form for gjengjeldelse. Straff er dessuten en del av et rettssystem med en rekke rettssikkerhetsgarantier, et klart lovverk og omfattende rettspraksis.
Ingen av politikerne som havnet i søkelyset etter #metoo-kampanjen, er i denne forstand ilagt straff.
Av den grunn er det også galt å si at de på et tidspunkt har sonet ferdig. Å søke politiske tillitsverv har lite med jus å gjøre, og begrepsbruk derfra er mer egnet til å forvirre enn å opplyse.
Det politiske tillitsbegrepet er komplisert. For eksempel er forholdet mellom overtredelse og reaksjon i politikken hverken rettlinjet eller objektiv: Noen politikere må finne seg i å miste tillit lettere enn andre.
Uansett er det ikke opp til Leirstein å avgjøre hvor lenge sakene hefter ved ham. Det er heller ikke noe Fremskrittspartiet kan bestemme, selv om det norske demokratiet gir partiene svaert stor innflytelse på hvem som blir folkevalgt.
Til syvende og sist er det opp til enhver velger å gjøre seg opp en mening. For noen vil Leirsteins handlinger diskvalifisere ham som folkevalgt i uoverskuelig fremtid. Spesielt dersom synderen fortsetter å fremstå som ikke saerlig angrende.
Om partiet vurderer det annerledes, må de stålsette seg for at sakene om Leirstein vil trekkes frem igjen og igjen.
Det er ikke opp til Leirstein å avg jøre hvor lenge sakene hefter ved ham
”