Alt skal revansjeres
For Nora Mørk er det bare én ting som betyr noe.
Drømmen har forstyrret nattesøvnen hennes igjen og igjen. Nora Mørk drømmer at hun endelig skal tilbake på håndballbanen. «Du skal få vaere med, Nora, men du må finne shortsen din. Du kan jo ikke spille uten shorts», sier treneren.
Hun begynner å lete.
Fra hallen kan hun høre lydene som har vaert soundtracket til livet hennes siden hun fant veien til Baekkelagshallen fem år gammel: Brølene fra publikum. Trekk som sitter. Klaskene fra sammenstøtene mellom
strekspiller og forsvar. Ballen som spretter eller treffer stenger. Scoringer. Kampen har begynt, og hun skal tilbake etter to alvorlige kneskader og like mange store operasjoner på ett år.
Men hun klarer ikke å finne shortsen sin.
DEN BESATTE. Hun er på vei mot et comeback nå, og godt er det. Forrige gang hun følte seg som den egentlige Nora Mørk, var for over ett år siden, en mandagskveld tidlig i februar. Győr, den ungarske klubben hennes, møtte danske Nykøbing på hjemmebane, og eide hallen.
Det siste Nora Mørk, lagets norske stjernespiller gjorde den kvelden, var å bli med på en kontring, satse, skyte, score sitt åttende mål og lande, og alt dette hadde hun gjort før, det var rent rutinearbeid, slik en rørlegger åpner rør.
Men da hun landet denne gangen var det som om «det gikk av en bombe» i det høyre kneet hennes.
Hun forsto hva det var. Både tvillingsøsteren Thea og storesøsteren Kaja vet hvordan #denfølelsen er når korsbånd ryker. Nora Mørk trodde at hun var den immune i familien. Siden hun var 19, har hun vaert operert seks ganger for «jumpers knee». Hun mistet blant annet OL i London i 2012 på grunn av denne skaden, og de lekene vant Norge. Det er syv år siden, men hun liker fortsatt ikke å tenke på det hun gikk glipp av. Men korsbåndet? Legene hadde jo alltid fortalt henne at hun hadde sterke bånd.
Fremre korsbånd er tre centimeter langt, én centimeter bredt. Dets viktigste oppgave er å styre bevegelsen i kneleddet; holde igjen leggbenet så det ikke glir fremover og forhindre at det roterer i forhold til lårbenet. I håndball har kvinner tre til fem ganger så stor risiko for å skade korsbåndet som menn. 90 prosent av skadene skjer i kamp. Hos et ungt menneske skal korsbåndet tåle rundt 200 kilos belastning før det ryker.
Hvis det først ryker, gjør det ikke bare veldig vondt; opptreningen kan ta opp mot ett år.
Nora Mørk klarte den på halve tiden.
Men så skadet hun seg igjen.
– Som håndballspilleren Nora Mørk har jeg masse selvtillit og energi. Jeg er ikke redd for å drite meg ut. Men nå er jeg bare en håndballspiller som ikke har vaert på banen på over ett år. Det er vanskelig. Jeg blir en annen person og har nesten glemt hvem jeg er.
Hun vet at hun har vaert en privilegert pasient. Nasjonens beste idrettsutøvere, i dette tilfellet verdens beste kvinnelige håndballspiller i 2017, får forkjørsrett når de skader seg. Ekspertene sto i kø. «Hva trenger du for å fikse dette?» spurte de. Fysikk, motorikk, styrke, Mørk har fått hjelp med alt. I tillegg har hun hatt lange samtaler med Olympiatoppens psykolog og mentaltrener Tom Henning Øvrebø. Det har vaert bra, for hun har hatt så mye tid til å gruble: Hvorfor skjer dette? Fortjener jeg det? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Er det noen vits i at jeg trener så mye og legger sjelen min i dette når jeg blir skadet hele tiden?
«Husk at du er bra nok selv om du ikke spiller håndball», har Øvrebø minnet henne om det siste året. Men det synes Nora Mørk er vanskelig å huske.
– Min forbannelse er at så mye av identiteten min er knyttet til å vaere håndballspiller. Jeg er jo helt besatt. Jeg føler så veldig mye. Er enten veldig glad eller veldig lei meg. Enten veldig fornøyd eller svaert misfornøyd. Jeg har full forståelse for at det gjør vondt for andre å vaere skadet. Men det gjør kanskje enda mer vondt for meg, sier Nora Mørk.
DEN KALDE, VELKJENTE BENKEN. A-magasinet møter henne i et treningsstudio på top- Nå er jeg bare en håndballspiller som ikke har vaert på banen på over ett år.
pen av et kjøpesenter i Győr nordvest i Ungarn. Det er dagen etter ettårsdagen for korsbåndskaden hennes. For et merkelig, testosteronfylt sted dette er. Gymmen er på størrelse med halvannen håndballbane og full av muskelmenn i singleter så trange at det ser ut som de er malt på huden. Fra høyttalere i taket dundrer det enerverende trancemusikk.
167 centimeter høye Nora Mørk stenger lyden ute med store, trådløse hodetelefoner mens hun går fra apparat til apparat med tingene sine i et lite tøynett. Hun gjør øvelser under digre bilder av Arnold Schwarzenegger og kvinnelige kroppsbyggere i bikini og høyhaelte sko. Det arrete kneet hennes, «krigssonen» kaller hun det, får kjørt seg.
Laget hennes har bortekamp denne kvelden. Bussen med lagvenninnene har reist, mens hun står for seg selv i et gym og gjør øvelser hun er drittlei av.
På senhøsten i fjor var Nora Mørk helt sikker på at hun snart skulle gjøre comeback med Győr og reise til håndball-EM med Norge. Hun skadet seg på klubbtrening, på det aller siste skuddet før treneren blåste av økten. Mørk kjente at det gjorde vondt, som om hun «tråkket over med kneet», men ble ikke skikkelig urolig før noen dager senere, da hverken smerten eller hevelsen ga seg. «Sjekk korsbåndet, jeg dør hvis det er noe galt med det», sa hun til klubblegen. Men det nye korsbåndet, bygget opp av muskler fra hennes eget lår, var helt fint.
Hun reiste til Norge. Der ble oppmerksomheten rettet mot menisken, kneleddets støtdemper. «Hvis det er en meniskskade, så kan vi klippe den, eller la den gro. Da er du tilbake på banen om fire uker. Eller så må den sys. Da er du ute fire til seks måneder, og må bruke kneskinne og krykker i seks uker», fortalte legene
henne. De måtte uansett bruke kikkhullskirurgi for å finne ut hva som var feil.
12. oktober i fjor dro hun til legevakten i Oslo, og satte seg i et fellesrom sammen med andre pasienter. De ble forklart hva som skulle skje. Hun tenkte: «Det er ingen vits i å forklare meg dette, for jeg vet hva jeg skal gjøre, og hva som kommer til å hende».
– Noen av de andre var aldri blitt operert før. De mente at dette nesten var litt spennende. Spennende!? Jeg satt bare der og tenkte at «nå er det rett før det går av en bombe på legevakten».
Hun tok på seg sykehusskjorten og så på den store pilen som pekte fra låret ned mot det høyre kneet. Så la hun seg på operasjonsbordet, hun husker at det var iskaldt.
For åttende gang ble hun lagt i narkose. Heldigvis blir hun aldri dårlig av den. Da hun våknet igjen, lå tre nye følgesvenner ved siden av henne: Én kneskinne og to krykker. «Det var som jeg trodde», tenkte hun.
– For Nora Mørk slipper ikke med skrekken. Jeg er skrekken, jeg. Alt som kan gå gaerent, går gaerent, sier hun.
PÅ FLYTTEFOT TIL ROMANIA. Etter styrketreningen kjører Nora Mørk hjemover i en Audi stasjonsvogn med Győrs klubbnavn på. Hun hadde en kjapp TT før, stasjonsvognen føles litt for mye som en familiebil for henne.
Mørk er fremmedarbeider i et av Europas mest nasjonalistiske land. Statsminister Viktor Orbán har uttalt at «migrasjon er som rust som sakte, men sikkert vil fortaere Ungarn». Men det er ikke utlendinger som Mørk han snakker om. Győr har en haug med ikke-ungarere i stallen, blant annet fem norske landslagsspillere.
– Det er veldig få med en annen etnisk bakgrunn her, og sjelden man ser noen med en annen hudfarge enn oss, sier 27-åringen.
På vei hjem stopper hun og handler mat før hun parkerer i den underjordiske garasjen i bygningen hvor nesten halve laget bor. De er ofte på besøk hos hverandre. Mørks leilighet ligger i sjette etasje.
Fra verandaen med egen badstue, har hun 180 graders utsikt over byen med 130.000 innbyggere. Solen er knallrød og i ferd med å gå ned over elven Mosoni-Duna.
– Se, så fint det er! Jeg klarer aldri å ta et godt bilde som viser hvordan det ser ut, sier hun og slår på TV-en, som hun alltid gjør når hun kommer hjem. Det er ryddig. Friske blomster på bordet. Veggene er dekorert med innrammede visdomsord, ett fra Carrie Bradshaw i Sex og singelliv og et annet der ingenting pakkes inn i bomull: «You want to be on my level? Climb, bitch».
Nylig la hun ut et bilde på Instagram der hun gjør styrkeøvelser. Under står det: «Underestimate me. That’ll be fun.»
På et annet språk: Vaer advart. Bakspilleren er på vei tilbake, og hun er overbevist om at hun har beholdt det knallharde, presise skuddet, overblikket når det koker og motet når kampene står og vipper, 21-21, 22-21, 22–22 ...
– Mange spør: «Har du sluttet?» Nei, jeg har ikke sluttet, jeg prøver hver eneste dag å returnere. Jeg gleder meg bare til å ta livet mitt tilbake og vise alle dem jeg har møtt det siste
året som tviler på at jeg kan komme tilbake, sier hun.
Noen minutter senere blir det klart hva hun mener. Nora Mørk er på vei bort fra Győr.
– Når skal dette på trykk? spør hun.
– I mars.
– OK. Jeg skal prøve noe nytt. Jeg skal til CSM Bucuresti, Győrs største konkurrent. De bygger opp et lag jeg tror kan vinne Champions League neste sesong. Jeg vil prøve noe nytt. Men det har vaert en veldig tøff avgjørelse.
– Hva har skjedd?
– Kontrakten min går ut til sommeren. Og her er det «business», så de vil se meg spille kamper igjen før jeg får ny kontrakt. Greit nok, men jeg føler at jeg er på et sted i livet og har en karriere som tilsier at jeg ikke trenger det. Jeg trenger ikke å vise noe for noen.
– De har pirket i stoltheten din?
– Absolutt. Men jeg kommer aldri til å be på mine knaer. Det er ikke en slik type jeg er. «Alle» klubbene i Europa vil ha meg. Og ingen har bedt om å få se meg spille først. Da vil jeg heller dra til en klubb som er mer enn glad for at jeg kommer, til noen som tror på meg. Så får suksessen vaere en hevn, sier Nora Mørk.
Nobody puts Baby in the corner, hun ser fandenivoldsk ut.
– Føler du klokken tikke mens du sitter her i
sofaen og ser Home and away uten å spille?
– Ha-ha. Både og. Jeg skulle selvsagt ha ønsket at jeg var 23 nå, ikke snart 28. Samtidig tror jeg at jeg fortsatt kan ha ti gode år igjen. Jeg vil ikke legge opp fordi jeg har dårlige knaer, som andre utøvere har opplevd. Jeg vil bestemme selv.
– Flere pensjonerte håndballspillere har så ødelagte knaer at de har problemer i hverdagen. Er du redd for det samme?
– Jeg tenker ikke så mye på det. Jeg registrerer at mange snakker om det, og så legger de til « ... og da tenker jeg spesielt på Nora Mørk». Det er hyggelig, det. Men ikke tenk så mye på det, for jeg gjør det ikke selv, sier hun.
DA DET «KLIKKET» FOR NORA MØRK. Mørk er snart tilbake med både drakt og shorts, og de stakkars motstanderne hennes kan vente seg noen blåmerker. Hun sier at hun har veldig mye sinne og frustrasjon som skal ut, og at banen er det perfekte stedet for det. Hun sier også at hun har følt seg som en «punchingball» det siste året. Da snakker hun ikke bare om skadene, men også om de private bildene av henne som lekket på nettet i 2017.
Saken ble kjent i november det året, da en gråtende Mørk lot seg intervjue av TV 2.
At kvinnelige idrettsutøvere behandles annerledes enn menn, visste hun allerede. Nora Mørk har vaert på mesterskap der journalistene har spurt henne og lagvenninnene om alt fra graviditet og hvem som er mest sexy av dem, til om de kan rangere hverandres rumper. Men dette, disse nakenbildene som regelrett ble stjålet fra henne, det var på et helt annet nivå.
– Mange så TV 2-intervjuet og trodde nok at jeg var redd og lei meg. Men jeg var så sykt forbannet og sint. Jeg følte meg så utnyttet. Det «klikket» helt for meg. Jeg slet veldig med sosial angst og holdt meg bevisst unna steder hvor det kunne oppstå situasjoner, på byen i Oslo, for eksempel.
– Hvorfor?
– Fordi jeg ikke visste hvordan jeg ville reagere om noen fulle folk kom bort til meg for å fortelle hva de hadde sett.
Jeg visste ikke om jeg ville begynne å gråte eller kline dem rett ned. Gråtende mødre har kommet bort til henne for å klemme henne. Innboksen har vaert full av støtteerklaeringer. Nora Mørk har fått tilbud om å holde foredrag, vaere konferansier, delta i TV-programmer og bøker, men hun vil ikke. Hun er beinhard feminist, men vil ikke vaere den typen frontfigur, ikke vaere «Nora med bildene». Selv om hun forsøker å navigere seg unna de verste kommentarene, har hun også lest om seg selv at hun er oppmerksomhetssyk, må ha spalteplass og at hun har saksøkt bildedelerne fordi hun er blakk. De beste kvinnelige håndballspillerne i verden tjener to-tre millioner kroner i året, så det er hun ikke.
– Hva tenker du om dem som ble dømt til å betale deg erstatning?
– At de kanskje har fått seg en laerepenge og ikke gjør det igjen.
– Har du bidratt til å heve listen for å dele private bilder?
– Både og. Dessverre blir nok mange fortsatt utnyttet på den måten. Men listen for å gjøre det mot meg er nok hevet.
– SKAL VI SI TRE UKER? En lørdag i midten av februar er Nora Mørk tilbake i Oslo for å møte idrettsfysioterapeuten Håvard Moksnes. Han
Jeg får sitte på benken og komme inn og ta straffene.
har samme ekspertise på knaer som hun har på stegskudd.
De treffes utenfor Idrettsmedisinens hus på Ekeberg. Det er folketomt, så de må låse opp og slå på lyset selv. Moksnes ser henne presse, hoppe, hinke, og han ser at hun har hatt stor fremgang på de ukene som har gått siden han sist så henne, men at det fortsatt er noe jobb som gjenstår. Da hun hinker 25 ganger opp og ned på det opererte benet, er følelsen så ekkel at Mørk blir kvalm.
– Skal vi si at jeg er tilbake om tre uker? spør hun likevel. Bakspilleren har siktet seg inn på Győrs bortekamp mot norske Vipers Kristiansand 9. mars som returdato.
– Det går lenger enn tre uker, sier Moksnes. – Da får jeg sitte på benken og komme inn og ta straffene, sier den spillesugne.
Helt enige blir de ikke. Mye er dessuten opp til Győrs leger. Men det kan bare gå én vei nå.
Og neste sommer er det OL i Tokyo. Nora Mørk vet allerede nå at når hun går på banen der, kommer alt – operasjonene, opptreningen, ventetiden, ensomheten, tvilen og fortvilelsen – til å vaere verdt det.