– Jeg føler ikke at debatten handler om meg. Om hva vi som faktisk er på gulvet, gjør.

– Jeg elsker beboerne og jobben min. Derfor er det så trist ikke å få gjort den skikkelig. Men tidspresset øker hele tiden. Det er mye fravaer, mindre folk, og mer på dem som er igjen. Og stadig nye krav om at alt skal dokumenteres – papirarbeid som tar oss bort fra beboerne. På vei hjem fra jobb tenker jeg. Hva fikk jeg egentlig gjort i dag? Det taerer på over tid.

8. mars er jo viktig å markere. Men jeg er ikke en typisk kvinnesakskvinne som står på kravene. Jeg er laert opp til å gjøre som jeg blir bedt om. Men jeg skulle gjerne ropt ut om at vi i kvinneyrker ikke blir verdsatt eller sett av samfunnet. Bare det negative om eldreomsorgen kommer frem. Yrket mitt blir trykket ned. Hadde det vaert flere menn, tror jeg de ville stått opp og vaert litt tøffere. Vi biter det i oss og tar det på pauserommet.

Det er stadig masse å kjempe for. Ikke minst burde vi stått opp for de mange innvandrerkvinnene i Norge som stadig blir undertrykket. Men vi lever i vår egen boble.

Heller ikke kvinner høyere oppe snakker for sånne som meg. Jeg føler ikke at debatten handler om hva vi som faktisk er på gulvet, gjør. Derimot blir det veldig mye snakk om naeringslivstopper. Det har ikke vaert satset på yrkesfag på årevis, bare toppjobber. Nå har vi manko på faglaerte.

Lønnen vår er skikkelig dårlig med tanke på hvor tung jobben er, både fysisk og psykisk. Mannen min tjener typisk nok mer enn meg, og vi greier oss. Men vi kan ikke hjelpe ungene med leilighet.