– Ti timers dager må til for at jeg skal klare meg

– Jeg må ha vaert sånn 12 år da mamma sa jeg ikke burde spille fotball. Hun sa helt alvorlig at jeg kom til å få altfor store muskler, at det var bedre for meg å danse ballett eller noe som var mer feminint. Jeg var sta og fortsatte til jeg ble tatt ut på kretslaget. Mamma var alene med meg og brødrene mine og sa hun ikke kunne kjøre meg på trening og kamper. Hun ga alltid flere oppgaver til meg enn til brødrene mine og sa ofte at det var fordi jeg var jente.

Alt dette gjorde noe med meg. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle bruke kjønn som argument mot mine egne barn. Det fine er at jo eldre moren min er blitt, jo mer moderne er hun i likestillingsspørsmål.

Jeg kom fra Vietnam til Kristiansand som syvåring, men bor nå i Oslo. Jeg har alltid stått på og jobbet alt jeg har kunnet. Nå betyr det ti timers dager, det må til for at jeg skal klare meg. Jeg driver en neglesalong med åtte ansatte. Det er tøft, og noen ganger vil jeg bare stenge døren. For godt.

Jeg står opp 07.00, lager frokost til barna og matpakker. Og middag i samme slengen. Da kan barna spise den når de kommer hjem. Jeg har ikke tid eller råd til å vaere så opptatt av alle de grønne greiene, mat fra bunnen, økologisk og kortreist. Men jeg er ofte sliten, og er bekymret for ikke å tjene nok penger til å lønne jentene i salongen. Så jeg jobber på lørdager også.

Vi sier menn og kvinner er likestilte, men er vi det? Nei, det tror jeg ikke! Skulle jeg gått i 8. marstog, ville det vaert under en parole som viser solidaritet med innvandrerkvinner.