Perfekt thriller-twist

[Verdig arvtager til og

et skjer ikke ofte lenger, men iblant hender det at vi lukker en bok og umiddelbart begynner å lese den på nytt. For å lete etter hintene vi overså, for å se om den rystende overraskelsen kunne forutsees.

The Silent Patient, skrevet av den britiske debutanten Alex Michaelides, er en sånn opplevelse. Den psykologiske thrilleren er allerede omgitt av en skikkelig hype på begge sider av Atlanteren og føk rett inn på førsteplass på New York Times’ bestselgerliste. Michaelides er attpåtil (mislykket) filmmanusforfatter, så her lukter det storfilm om ikke lenge.

Så hva er greia? På de første sidene får vi den tragiske historien om Alicia Berenson, en vellykket malerinne som en kveld skyter ektemannen i ansiktet, blir dømt til tvungen psykiatrisk behandling og aldri mer sier et ord.

Det er selvsagt her jeg-fortelleren, psykoanalytikeren

DTheo Faber, dukker opp. Å behandle Alicia er en mulighet han ikke kan la gå fra seg. Å lage en thriller der den ene hovedpersonen ikke sier noe, burde vaere nesten umulig, men Michaelides bruker den psykiatriske anstalten smart. Stemningen er illevarslende, her er det mange folk som har noe å skjule. Og så ...

Det har gått inflasjon i «psykologiske thrillere»; det er krimlitteraturens nye samlebåndsvare etter nordic noir. Men som med alle forslitte trender: Gjøres det godt nok, er selvsagt ingenting bedre. The Silent Patient har et vendepunkt som løfter den himmelhøyt over det meste av sjangeren den er en del av. Fra å vaere en alminnelig spennende debut blir den til den beste psykologiske thrilleren siden Gone Girl og Piken på toget. Så stor er verdien av en perfekt