1200 KM BLODSLIT og stillhet
– De første døgnene er mentalt veldig krevende. Men så slipper alt, det blir stille, sier Marit Beate Kasin. Hun er en av årets favoritter til å vinne langdistanseløpet.
Frem, frem, frem. Det er blitt Marit Beate Kasins (35) mantra. Selv om vinden er så sterk at det er som å kjøre hundespannet mot en vegg. Selv om snøfokk har visket ut alle spor.
Det er Finnmarksløpet det dreier seg om. Europas lengste hundeløp. 120 kontrastfylte mil, der angsten brer seg over én etappe, og euforien overtar den neste. Totalsum: lykke.
– Nettopp fordi det er så krevende, forklarer Kasin.
– Det er da jeg finner styrken. Når jeg har det tøft, mobiliseres en kraft inni meg, som jeg ikke kjenner på når alt er komfortabelt, varmt og bekvemt.
ET HUNDEKJØRERLIV. Finnmarksløpet er blant verdens mest prestisjefylte langdistanseløp. I dag står 39 hundekjørere på startstreken. I en uke skal deltagere fra syv land kjempe seg gjennom 1200 kilometer, fra Alta til Kirkenes og tilbake.
Det er dette 35-åringen har jobbet mot de siste årene, hver eneste dag: Når hun har deltatt på langdistanseløp landet rundt, når hun har trent hundene hver ettermiddag et-
↑
Snur aldri. – Jeg er sjelden så redd at jeg tenker at det er reell fare for eget liv, men jeg er ofte i situasjoner hvor jeg tenker at jeg ville gitt alt jeg hadde for å komme meg til et annet sted. Men å snu er aldri noe alternativ, sier Marit Beate Kasin.
ter jobb og hver helg. Første gang hun deltok, ble hun beste førstegangskjører på en 11. plass. Deretter ble hun nummer to, to år på rad.
Så kom nedturen. I fjor måtte hun bryte løpet etter naermere 90 mil på sleden.
– Det var noe av det tøffeste jeg har gjort som hundekjører. Hundene fikk et virus med oppkast og diaré, og symptomene viste seg på to av hundene allerede på den første etappen mot Kautokeino.
Etter 12 timer hadde hun kun seks hunder igjen, og bestemte seg for å avbryte løpet.
– Jeg har inngått en pakt med meg selv om at jeg aldri skal be hundene om mer enn de er i stand til, og aldri la konkurransen gå på bekostning av deres ve og vel, sier Marit Beate Kasin.
I år er hun én av fem profilerte hundekjørere som er plukket ut til et profesjonelt team. Målet er å løfte langdistanse hundekjøring til et nytt nivå. Håpet er å få internasjonal TV-dekning av en av verdens tøffeste idrettsgrener. Når Kasin i år deltar for femte gang, er hun blant favorittene til å vinne.
– Å vaere hundekjører er et evighetsarbeid, innrømmer journalisten i Avisa Valdres.
Hjemme på gården i Heggenes skal 38 hunder få både mat og stell, alle skal trenes, valpene skal også ha dressur. Kasin er godt innpakket og på vei mot hundegården for å klargjøre hundene til dagens treningsøkt. Hun beklager at alle snøhaugene på tunet er gule. 76 øyne følger bevegelsene hennes, halene går som propeller, bjeffingen eskalerer.
Sleden er hentet frem fra låven.
De vet hva som skal skje, og det kan ikke skje fort nok.
HUNDEJENTA. Da ti år gamle Marit Beate
Kasin fikk i skoleoppgave å skrive om en amerikansk stat, valgte hun Alaska. Da kunne hun fortelle om Iditarod, verdens lengste og tøffeste hundeløp. Hun leste alt hun kom over om det legendariske løpet, studerte løypekartet, pugget navn på både hunder og deltagere, de var hennes superhelter.
Hun vokste opp med friluftsinteresserte foreldre og to store riesenschnauzere. Faren solgte hundeutstyr, fra tørrfôr og hundeleker til liner og sleder.
– Jeg ble kalt hundejenta. Uansett hvor jeg var, hadde jeg med meg en hund. I en vogn etter sykkelen eller i ryggsekken. Jeg smuglet dem også inn på skolen.
Fra hun var liten, gikk hun alene ut i skogen med hundene og tente bål. Hun spilte også fotball med venninnene, men å vaere tett på naturen sammen med hundene var viktigere. 12 år gammel fikk hun sin første egen hund, border collien Pia, som skulle følge henne helt inn i voksenlivet.
DEN UMULIGE DRØMMEN. Først ti år senere, etter at hun var ferdig med journaliststudier i Bergen, vendte hundekjørerdrømmen tilbake.
Det siste året ved universitetet hadde hun møtt Susana Assuad, opprinnelig fra fjelllandsbyen Amalfi i Colombia, som knapt hadde hørt om hundekjøring. I dag er colombianeren en dreven og engasjert handler og hundekjører.
Men mens drømmen fremsto som magisk for Marit og Susana, virket den urealistisk og umulig for dem rundt.
– Mamma og pappa kalte det begynnelsen på slutten.
Kasin forstår at det kan virke som en dårlig idé, å drive med hundekjøring er et tapsprosjekt for de aller fleste. Bare forberedelsene og gjennomføringen av Finnmarksløpet koster henne rundt 300.000 kroner i året.
Advarslene prellet av. Isteden begynte hun planleggingen i detalj. Mens andre nyutdannede studenter lette etter en by som hadde alt, lette samboerparet etter snø og fjell. Utgangspunktet var å finne et sted der de kunne trene hunder, bo usjenert og finne relevante jobber. Valget falt på et lite småbruk i Valdres, med åpen trasé inn i Langsua og Jotunheimen.
– Det var å kaste om på hele livssituasjonen. Vi måtte ikke bare skaffe oss hunder, sleder og annet utstyr, vi måtte også ha ny bil, henger, nytt hjemsted, nye jobber og ny omgangskrets, smiler Kasin. – Og kunnskapsmessig begynte vi på scratch. De kjøpte brukte hundehus og utstyr på nettet og sto i snøen og googlet for å finne ut hvordan hundeselene skulle festes.
LIKESTILLING. 11 år senere går alt på autopilot. Marit Beate Kasin står bredt og støtt på meiene som sklir gjennom det hvite landskapet, ut fra gården og innover i fjellet mens den tette snøen pisker henne i ansiktet. De 14 huskyene i spannet er blitt til en enhet og snor seg fremover som en slange. Meiene tegner en strek igjennom stillheten.
– Jeg vet at det høres ut som en klisjé, men når du lever så tett på naturen, finner du naturen i deg selv.
Finnmarksløpet er en indre og ytre reise, skriver hun i boken Vinterdans, som kom ut i fjor. Men det er også en konkurranse hun går inn for å vinne.
– Satt på spissen har hundekjøring gått fra å vaere en gren for saere gubber innpå skauen til en populaer og profesjonalisert idrett.
Kasin mener profiler som Lars Monsen og TV-overføringen av Finnmarksløpet har bidratt til det. Interessen for hundekjøring har tatt av, og NRKs sendinger har i snitt 400.000 seere. I dag er hundekjøring et eget universitetsfag ved Norges arktiske universitet. Rekrutteringen er høy.
– Det som gjør hundekjøring så unikt, er at det er en av få idretter der menn og kvinner står sammen på startstreken. Dessuten konkurrerer vi også på tvers av alder. Man må vaere 18 år for å delta, men det finnes ingen øvre aldersgrense, i tillegg er det egne juniorløp for de aller yngste.
Hun avviser at kvinner har konkurransefortrinn fordi de veier mindre og er lettere å dra. Hun tror det utjevner seg med fortrinnene menn har i styrke.
SIVILISASJONENS STØY FORSVINNER. Aldri har hun vaert så høyt oppe, eller så langt nede, som under Finnmarksløpet:
– Saerlig er de første døgnene mentalt veldig krevende. Det virker så uoverkommelig, så endeløst. Jeg har hatt med meg mye støy inn i løpet, press, forventninger, nervøsitet, tvil. Men så skjer det noe etter noen døgn i sporet – alt slipper. Det blir stille. Vi kommer til et sted der sivilisasjonens støy forsvinner, og tilbake står kun det som er ekte igjen, forteller Marit Beate Kasin.
Det er da hun finner «rytmen», som får tiden til naermest å opphøre.
– Å bare stå der på sleden å se vaeret komme og gå, solen gå opp og solen gå ned, da finner jeg en ro som jeg ikke opplever noe annet sted.
– Jeg er sjelden så redd at jeg tenker at det er reell fare for eget liv, men jeg er ofte i situasjoner hvor jeg tenker at jeg ville gitt alt jeg hadde for å komme meg til et annet sted, fordi det er så ubehagelig. Men å snu er aldri noe alternativ, sier Marit Beate Kasin.
I 2017 sto Marit Beate Kasin i syv timer gjennom full storm i Finnmarksløpets nest siste etappe. Finnmarksvidda kan raskt forvandles fra vakker og majestetisk natur til et helvete på jord. Kasin kaller det «naturopplevelser hun ellers ikke ville ha fått». =
a-magasinet@aftenposten.no