Det er noe som mangler

Det er noe som mangler. Det føles et fravaer. Det er et Ikke og et Intet og et Ingen, et tomrom, et hull, et krater, en krypt, en sult. I denne spaltens Alfabet for sammensatte følelser er jeg nå ved bokstaven M. Det er altså M for Mangel.

Vår mangelpsyke kan få mange sjelelige og kroppslige uttrykk. Det kan vaere uroen, usikkerheten, utryggheten og hjemløsheten i eget hjem. Eller ensomheten midt i flokken og familien. Eller skammen. Den kan fødes av naervaeret av noe vondt, men også av fravaeret av noe som er godt nok.

Mangelfølelsen kan vaere en meget vanskelig følelse å leve med. Det er noe som mangler, men det er ikke lett å vite hva. Det er ikke noe man har mistet, men noe man ikke har fått. En klok kollega kalte dette en hvit sorg. Den kan vaere mer forvirrende enn den svarte sorgen, hvor man har mistet noe kjent og kjaert.

Jeg søker hjelp hos den svenske poeten Gunnar Ekelöf. Hans Samlade dikter er nok den boken jeg har lest mest i, om igjen og om igjen, gjennom tiår. Kunstnere lykkes noen ganger med å lyse opp de rommene hvor psykologien og psykiatrien famler med sine begreper. Ekelöf var svaert opptatt av sin grunnleggende «brist». En svensk brist er ikke det samme som en norsk brist. En norsk brist er noe som er der, men som har brukket eller sprukket. En svensk brist er noe som ikke er der.

K jaer li g hetsmangelen var Ekelöfs personlige erfaring .« Vid min vagga stod en ruin av en man, innerst inne god, det tror jag ... samt en ond fé.» Den svenske bristen er Ekelöfs gjentagelsestvang, som han forsøker å reparere med poesi. Som kunstner drives han utrettelig mot å fylle tomrommet med ord, av å skape mening av det opplevd meningsløse. Han blir en forsker i Intet og Ingen. Gunnar Ekelöf insisterer på at mellom hans skrift og hans liv finnes det ikke noe skille. Gjennom den skrivende aktiviteten gir han liv til seg selv.

Ekelöf erklaerte selv at hans oppgave var å hjelpe oss til å laere å kjenne. Det er simpelthen en nødvendighet, sa han, en omsorgsplikt overfor ‹det underutvecklade hjärtat». Ekelöf hjelper oss til å se det vi ennå ikke ser selv. Han gjør fravaeret naervaerende. Han er rå, ren og brutalt sannferdig, altså en redningsmann.

For Ekelöf selv var outsiderfølelsen og depresjon uttrykk for hans mangelsykdom. Ekelöf er en som trøster. Selv tørstet han. Han anvendte spriten vedvarende og med overlegg som redskap for å slukke mangelens melankoli.

I ett av sine dikt forsøker Gunnar Ekelöf å mette selve mangelfølelsen, denne sjelelige sulten, kanskje etter trygghet og tillit, med sulten selv. Strategien er en sultekur.

Mitt hjärta är ett utsvultet barn …

Jag äter min hunger efter dig Jag mättar min hunger med hunger

Är så din mening

… .

Det er ikke noe man har mistet, men noe man ikke har fått