Venstre sier A, men ikke B, om EØS-avtalen

Isin tale til landsmøtet i Venstre brukte partileder Trine Skei Grande mye tid på forsvar av EØS-avtalen. Senterpartiet er utpekt som en slags hovedmotstander, og et av angrepspunktene er nettopp partiets forhold til EØS-avtalen. I Venstre oppfattes avtalen som en forutsetning for naeringsutvikling langs kysten fordi den sikrer markedstilgang for eksportbedriftene, blant annet.

Det har Venstre helt rett i, og det er usannsynlig at Norge skal klare å forhandle frem en handelsavtale med EU som både er bedre og mindre byråkratisk enn dagens EØSavtale. Avtalen sikrer dessuten et samarbeid med EU som gagner Norge på mange andre områder også.

Venstre er ikke bare opptatt av handel med Europa. I mye av partiets politikk står Europa og EU frem som en naturlig og nødvendig partner i saker partiet er opptatt av. Venstre vedtok en uttalelse om innvandring og migrasjon som bygger på et samarbeid med EU. Målet er blant annet å bidra til bedre byrdefordeling mellom landene i Europa.

Venstre sitter også i en regjering som har EUs klimapolitikk og samarbeid som en baerebjelke for egen klimapolitikk. Det er ikke mulig å tro på fremgang i arbeidet mot klimaendringer uten forpliktende internasjonalt samarbeid.

Derfor er det fortjenestefullt av Venstre å velge et forsvar av EØS-avtalen som et tema i valgkampen. Men det fremstår litt merkelig at Venstre ikke tar et steg til og argumenterer for enda sterkere forpliktelse i det internasjonale samarbeidet. Forutsetningen for at EU og andre internasjonale samarbeid skal fungere, er at enkeltland ser et steg lenger en ren egeninteresse. Enkeltland må se verdien av å inngå avtaler som ikke alltid gagner ett land maksimalt, men som sikrer at felles problemstillinger, som klima og migrasjon, kommer et steg naermere en løsning.

Konsekvensen av det Venstre nå skal kjempe for er egentlig å slå fast, som Høyre har gjort, at alternativet til EØS-avtalen er norsk EU-medlemskap. Det er viktig at partiene som ser verdien av europeisk samarbeid viser dette frem. Venstre, som har historisk smertefulle erfaringer med å ta stilling til EU-spørsmålet, har programfestet at partiet ikke vil jobbe for norsk medlemskap i denne perioden. Det er en slags realisme i det, ettersom det ikke vil bli tema. Men når partiet er så opptatt av at EØS-avtalen utfordres, må det også mene noe om hva som skjer hvis den skulle falle.

Da er EU-medlemskap alternativet for partiet som mener alvor med at internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å løse felles problemer.

Det er ikke mulig å tro på fremgang i arbeidet mot klimaendringer uten forpliktende internasjonalt samarbeid