Lambda er utmerket
Lambda, det nye Munchmuseet i Bjørvika, er utmerket. Det er frekt. Det provoserer. Flere av byggene som skal romme grensesprengende ytringer, burde gjøre det. Den siste ukens debatt om "autovern-fasaden" på det nye Munchmuseet er typisk norsk. Den tar utgangspunkt i hva vi opplever er stygt og pent. Hele Lambda sto i fare for ikke å bli realisert, fordi politikere lot egen personlige smak styre beslutningene. Heldigvis ble bygget vedtatt og reiser seg nå freidig i vannkanten i Bjørvika.
Likbart = likegyldig?
Samtidig bygges Nasjonalmuseet på Vestbanen. Det ble vedtatt nesten uten offentlig debatt. I fjor reiste flere spørsmål om de massive, høye murveggene mot byrommet, men debatten stilnet nokså raskt.
I seg selv er det interessant at det ikke blir mer bråk når man vedtar å bruke 6 milliarder kroner på et nytt kulturbygg i Oslo. Men når Høyre og Arbeiderpartiet er enige om å bygge et nytt museum for nasjonens kunstsamlinger, blir det ingen politisk dragkamp og dermed økt oppmerksomhet. En annen grunn er at bygget – det stilrene, grå, kvadratiske med rette linjer og skiferstein fra Oppdal – ikke er egnet til å provosere. Det er lett å like. Det er faktisk så lett å like at man fort kan forholde seg likegyldig til det.
Det er en større utfordring for kunsten enn Lambdas fasade.
Generiske kulturbygg over hele landet
Jeg har gledet meg over at vi de siste tre tiårene har prioritert å bygge fantastiske kulturbygg over hele landet, men også undret meg over hvordan de er utformet. En ting er størrelsen: Snart finnes det knapt en småby som ikke har et mini-signalbygg for kultur. Mange av dem er for store og så kostnadskrevende at det lokale kulturlivet ikke har råd til å bruke dem.
En annen ting er arkitekturen: De aller fleste av dem er lette å like. Det er brukt nordiske materialer, glass, tre og stein. Mange har organiske former, som Kilden i Kristiansand og Bølgen i Larvik. Enda flere har rette linjer, mye glass og en arkitektur om flyter greit inn i bybildet sammen med Thon-hoteller og kontorbygg. Flere av dem burde provosere.
Hva hadde skjedd hvis en arkitekt-jury for et norsk signalbygg hadde fått inn et forslag à la Pompidou-senteret i Paris? Eller som Tate Modern i London? Begge museene er internasjonale attraksjoner, ikke bare på grunn av sine utstillinger, men fordi byggene i seg selv er estetikk som utfordrer oss.
Lambda vil gi Bjørvika karakter
Vi trenger signalbygg som Lambda. Det er frekt. Det er provoserende. Det er et bygg som gir Bjørvika enda mer karakter. Helheten blir langt mer spennende når det myke møter det harde, det lyse møter det mørke, det organiske møter det stringente. Kontraster skaper dynamikk. Kunst uten kontrast og provokasjon er ofte svært uinteressant. Tenk deg en symfoni som bare består av dur-treklanger eller en litterær tekst med bare positive adjektiver?
Bjørvika tar form, minutt for minutt – med Operaen, nye Deichman, Barcode, Sørenga. Den nye bydelen blir mer interessant med Lambda. Nå møter de lange linjene til Operabygningen Lambdas kneisende nakke. Rundt Lambda kommer det lyse leilighetskomplekser som ikke er egnet til å provosere noen.
Snart slås lysene på bak den bølgende aluminiumsfasaden, og vi får se hvordan bygget faktisk blir.
Jeg ser frem til at Munchs kunst kan flytte inn i et bygg som gjør bydelen til et mer estetisk interessant sted.