En ny generasjon krigsbarn

å tidig oppholdstillatelse. Med seg hadde de en bråte «tyskerunger».

Barndommen til 10.000–12.000 norsktyske barn ble preget av mødrenes valg. Mange ble mobbet, hetset og banket. De ble omtalt som «potensielle femtekolonister». Arvesynd og skam skulle følge dem hele livet, hånd i hånd med lavere inntekt, dårligere helse, kortere levetid og høyere selvmordsrate enn vanlig.

«Barna har båret byrden»

I 2000 ba Kjell Magne Bondevik (KrF) tyskerbarna om unnskyldning på vegne av Norge. Og i oktober i fjor ba statsminister Erna Solberg (H) også krigsbarnas mødre om unnskyldning, mer enn 70 år etter krigens slutt.

Ingen tyskerjenter var til stede på markeringen, til det kom beklagelsen for sent. Men Reidar Karl-Heinz Gabler (72) var der. Han ble født våren 1946 i en interneringsleir i Norge og var bare et spedbarn da han ble deportert til Tyskland med sin mor. De første årene bodde de i en jordhytte, og moren plukket gulrotspirer for å finne mat. De ble underernærte og syke.

Gabler var 21 år da han kom tilbake til Norge. 17. oktober delte han bord med statsministeren. Begge var tydelig berørt.

– Behandlingen disse kvinnene fikk, brøt med våre grunnleggende prinsipper for en rettsstat om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov. Norge besto ikke prøven, konkluderte Erna Solberg og la til: – Barna har båret byrden av dommen over mor.

Med andre ord: Norge er en rettsstat. Barn kan aldri straffes for de valgene som foreldrene har tatt.

De nye krigsbarna

Bare noen måneder senere baler Solbergregjeringen med en ny type krigsbruder og nye krigsbarn: Norske kvinner som har sluttet seg til IS, og fått barn med IS-soldater. «IS-barna» er i likhet med «tyskerungene» døpt og definert av foreldrenes valg.

Med «tyskerjentene» fulgte «tyskerbarna». Med «IS-kvinnene» følger «IS-barna». Det finnes åpenbare paralleller mellom gruppene. Men særlig når det gjelder mødrene finnes det også store og helt vesentlige ulikheter:

IS-kvinnene dro fra Norge frivillig. De sluttet seg til en terrororganisasjon og/eller drev rekruttering til den. Begge deler er ulovlig og straffbart.

Mange av dem hevder i dag at de ble lurt inn i IS’ kalifat, eller dro for å jobbe humanitært. Men det finnes dokumentasjon på at flere hadde ideologiske eller religiøse motiver.

Tyskerjentene, derimot, ble deportert ut av Norge og fratatt statsborgerskapet fordi de hadde giftet seg med en tysker. De brøt ingen lov. Valget kan kalles dumt og umoralsk, men det var ikke ulovlig, og bare unntaksvis ideologisk eller politisk motivert.

Paralleller og ulikheter

Og så finnes det paralleller. Begge gruppene må ha visst at de tok et kontroversielt valg. Befolkningens redsel for barnas utvikling er også felles: Ville tyskerbarna bli nazister? Vil IS-barna radikaliseres til islamistiske terrorister?

Norges over 70 år lange erfaringer med tyskerjentene og deres barn minner oss også på noe helt vesentlig; at i de aller vanskeligste spørsmålene må rettsstatlige prinsipper stå fast.

Solbergs ord om tyskerjentene og rettsstat er høyaktuelle i diskusjonen om de norske IS-kvinnene og barna deres. Rettsstaten skal ikke navigere etter opinion eller moralisme. Den skal navigere etter Norges lover.

Derfor blir fremmedkrigere av begge kjønn nå dømt i norske rettssaler. 4. mars ble den første kvinnen dømt – en somalisk flyktning som kom hit i 2013, fikk to år og ni måneders fengsel, blant annet for å ha støttet IS økonomisk. Hun fikk sin sak prøvet og ble dømt.

Det er fremdeles ikke straffbart å forelske seg i feil mann. Men det er straffbart å melde seg inn i og støtte terrororganisasjoner, slik det var straffbart å være NSmedlem etter krigen. De få tyskerjentene som var det, ble dømt i landssvikoppgjøret. Det Solberg unnskyldte i oktober, var at mange tusen kvinner ble arrestert, internert og fratatt statsborgerskap, uten lov og dom.

Hva gjør vi med barna?

IS-kvinner fra Norge er de siste ukene blitt intervjuet i interneringsleiren Al-Hol, som ligger nordøst i Syria. Noen av leirmødrene