Hvor er det blitt av de eldre i samfunn og offentlighet?
Av og til, når jeg er ute på offentlige steder, slår en tanke meg: Hvor er det blitt av de eldre i samfunn og offentlighet? Det hender jeg bare ser folk under femti rundt meg. I mediene er fenomenet enda mer slående. Færre enn to prosent av dem som uttaler seg i nyhetsmediene er over 67 år, samtidig som de utgjør syv-åtte ganger så stor andel av befolkningen, viser en undersøkelse. (Forskning.no 11.12.17)
Unge politikere
Lignende skjevheter finner jeg i politikken. Regjeringen har visst planer om å etablere et eldreombud etter mønster av Barneombudet – men eldre har dårlige kår rent representativt både hos lovgivende og utøvende statsmakt.
De to «eldste» i regjeringen er statsminister Erna Solberg (58 år) og eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen (også 58). Den eldste som ble valgt inn på fast plass på Stortinget i 2017, var Martin Kolberg (da 68 år). Det er bare halvparten så mange over 60 på Tinget som i befolkningen, snittalderen blant stortingsrepresentantene er bare 45 år – og Stortinget er en av verdens yngste nasjonalforsamlinger.
Det er lett å være enig med Astrid Nøklebye Heiberg, som ble hentet inn som statssekretær 77 år gammel, gikk av da hun var 80, og så rykket opp fra vara til stortingsplass i januar i fjor, visstnok den eldste fast møtende noensinne. «Det er forskrekkelig at det bare tas hensyn til geografi og kjønn og ikke alder på valglistene», har hun kritisk bemerket.
Presses ut av arbeid
Aldersskjevhetene er en speiling av arbeidslivet for øvrig. Vi har fått lavere pensjonsalder, 62-åringer presses flere steder ut med (ofte riktig god) AFP-avtale, samtidig som norsk økonomi nå trenger at flere eldre arbeider lenger. Det er bra for dem som har helse til det. I fysisk krevende yrker er det ikke alltid mulig, men flere eldre er friskere og mer ressurssterke enn noen gang før. Bedre privatøkonomi har de også.
Mangfold som moteord i norsk arbeidsliv synes uansett ikke å omfatte alder. Prøv å skaffe deg ny jobb hvis du er over 55. Du kommer neppe til intervju. Det er blitt et «problem» hvis en arbeidsplass har mange over den alderen.
Det er ikke bare en arbeidstager som forsvinner ut døren når hun eller han slutter så tidlig som ved 62. Det er et helt og fortsatt aktivt yrkeslivs oppsamlede kunnskap, kompetanse, erfaring og dømmekraft. Ledere tilrettelegger for småbarnsforeldre og syke, men sjelden like godt for at eldre ansatte skal kunne utvikle seg.
Det er paradoksalt at vi som samfunn har råd til å oppføre oss sånn. For de eldre er flere enn noen gang, både i og utenfor jobb, og levealderen stiger. I dag er forventet levealder for kvinner ca. 84 år og for menn ca. 81 år. Om noen tiår vil det være 90 og 88 år. Antall personer over 70 vil bli doblet i Norge fra 2018 til 2060.
Forakt for «gamle gubber»
Samtidig er «gamle gubber» blitt nesten gangbare skjellsord i samfunnsdebatten. Respekt for erfaring er blitt til forakt for alder. Den kom frem i en kommentar som TV2s Mathias Fischer (25) skrev rundt Giske-saken nylig: «Aldrende menn er nettopp det, aldrende. De er stadig mer irrelevante i en tid de ikke forstår seg på.»
Når jeg leser dette, går tankene til noen ord av Martin Luther: «Hvis bare alderdommen kunne være sterk – og ungdommen klok.»
Fischer sier han fikk mye støtte, og jeg tviler dessverre ikke. Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen, som selv er et eksempel på at noen bare blir bedre og skarpere med alderen, tok til motmæle: «Skal middelaldrende og eldre ha Bstempel i offentlig debatt?» Det anstendige svaret er nei, dagens virkelighet sier ja.
Friere og modigere
Min erfaring etter noen tiår i jobber som alle har hatt med offentligheten å gjøre, er at de modne og eldre ofte er de frieste og modigste. De har ikke så mye av fremtidige stillinger, posisjoner og konkurranse å tenke på, sånt som ofte fører til at yngre folk sensurerer seg selv eller tier. De noe eldre har på sitt beste mer erfaring og kunnskap, sterkere dømmekraft og evne til å vurdere situasjoner og fenomener.
Selvsagt finnes det flust av unntak fra det jeg sier: Eldre er en like mangfoldig gruppe som alle andre. Poenget er at den erfaring som ofte kommer med moden alder, er blitt devaluert i samfunnet vårt.
Et mer aldersvennlig samfunn
Tidligere Bergen-ordfører Trude Drevland (71) skal prøve å gjøre Norge litt mer aldersvennlig. Hun leder et nytt statlig råd som er ledd i regjeringens reform «Leve hele livet». Vi har ikke et samfunn som er tilpasset en befolkning som er eldre enn før, sier Drevland. Og da tenker hun ikke primært på helse- og omsorgstilbud, men hele samfunnet: bolig, transport, kulturliv, design og arkitektur. (VG 22.11.18)
I mellomtiden er stadig flere eldre blitt litt mer usynlige litt flere steder. De er jo både her og der, mange svært aktive og oppegående. Litt for ofte får jeg likevel fø-
Mangfold som moteord i norsk arbeidsliv synes uansett ikke å omfatte alder.
lelsen av at det har utviklet seg en slags parallelle aldersvirkeligheter i Norge. Generasjonene møter hverandre sjeldnere, på færre steder.
Jakten på det nye
Hvorfor er det blitt slik? Samfunn og kultur er iallfall særs ungdomsdyrkende, med vekt på ung skjønnhet, impulsivitet og høyt tempo. Det er så mange som jakter på «det nye» (som sjelden viser seg å være virkelig nytt). Det er så mange som leter intenst etter «de nye stemmene» (som ikke alltid sier noe reelt nytt). Jeg har gjort og gjør det selv. Å skape noe nytt kommer faktisk ikke av ingenting: Det er mye du må mestre og kunne veldig godt på et felt, før du selv kan bryte med det og gjøre noe virkelig nyskapende.
Det nytter likevel ikke for eldre å skylde på «samfunnet», «mediene» og «politikerne» heller. De må aktivt ønske selv å delta og kjempe for plass og posisjoner, i avisene, kommunestyrene og Stortinget. Det kommer ikke av seg selv.
Den nevnte Astrid Nøklebye Heiberg er et godt eksempel. Oslos tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen er et annet. Jeg tror Hanssen har rett når hun hevder at vi mangler en alderdomskultur i Norge i dag, et tema hun tidvis skriver om i sin leseverdige blogg: «Det er på måten vi behandler og respekterer de gamle at vi måler vår egen verdighet og kultur.» (11.6.18) Knut Olav Åmås (51) er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke og skriver da på egne vegne.