Teateret skal ikke vaere, og er heller ikke, hevet over norske lover
Både Ways of Seeing og Black Box Teater viser hvorfor fri scenekunst er viktig for demokratiet.
Det lukter sigarettrøyk på Black Box Teater i Marstrandgata, selv om ingen sigaretter er tent. Det er onsdag kveld, og den filippinske danseren Eisa Jocson skal fremføre sin Macho Dancer på Oslo Internasjonale Teaterfestival. Dansen er en rå, maskulin dans som mannlige fillipenere fremfører på nattklubber. Nå er det en kvinne som gjør den, med en penis i trusen.
Gjennom Macho Dancer spesielt, og Oslo Internasjonale Teaterfestival generelt, forsøkte teatersjef Anne-Cécile Sibué-Birkeland å flytte blikket vårt til en annen verden. Hun ville gi scenen til mennesker som ellers ikke blir hørt, og lage en samfunnskritisk festival uten å bruke utestemme.
Men under store deler av festivalen har medienes oppmerksomhet vaert rettet et helt annet sted: mot Ways of Seeing, justisminister Tor Mikkel Waras samboer og, idet det naermet seg helg, siktelsen mot teatersjefen og tre kunstnere fra førstnevnte forestilling.
De er siktet for «krenkelse av privatlivets fred», og politiet ønsker å ransake hjemmene deres, men har fått avslag fra tingretten.
Politiet har imidlertid ikke bedt om filmmateriale for forestillingen, selv om de har fått et krav fra statsadvokaten om å «få kontroll på alt som måtte finnes av videomateriale» fra justisminister Waras hus.
Når teater blir jus Jeg skulle ønske statsadvokaten viste like stor interesse for truslene mot teaterkunstnerne og da saerlig Sara Baban, som har politianmeldt en rekke truende ytringer. Torsdag skrev VG at disse sakene er henlagt.
I motsetning til justisministerens samboer er ikke teaterkunstnerne siktet for å ha diktet opp en straffbar handling. Det er altså grunn til å tro at de er truet på ordentlig.
Situasjonen virker absurd, og det hadde vaert lett å bruke alle ta i bruk alle tenkelige teatermetaforer. Men det gidder jeg ikke.
Isteden konstaterer jeg at dette er tredje gang i år at teater blir advokatmat.
Det begynte i januar, da moren til Vigdis Hjorth varslet et søksmål mot Den Nationale Scene i Bergen fordi teateret hadde satt opp en sceneversjon av datterens bok
Arv og miljø.
I februar kom nyheten om at Nina Karin Monsen via advokat krevde at en replikk skulle endres i forestillingen om Kim Frieles liv, Kim F.
Det er lett å forstå at det er ubehagelig å bli tillagt motiver du aldri har hatt – eller å se sitt eget liv som teaterkunst. Teateret skal ikke vaere, og er heller ikke, hevet over norske lover.
Men når følelsene koker og advokattaksametrene tikker, må politi og rettsvesen se det større bildet. Å skulle ransake teaterkunstneres hjem på bakgrunn av å «krenke privatlivets fred» er et angrep mot kunstnerisk frihet. Dessuten er det direkte ulogisk.
Den filmede husfasaden til familien Wara er for eksempel tydeligere avbildet i hervaerende avis enn i Ways of Seeing.
Makt og konsekvens
Det er altså ikke hva som vises, men hvem og hvor, som er problemet.
Teater er en manipulativ kunstform som har langt sterkere virkemidler enn en avisartikkel. En teaterforestilling har også
privilegiet at den er en talerstol uten motstemmer. Og slik skal det vaere.
God kunst er nyansert, men på andre måter enn samfunnsdebatten. Ways of Seeing forteller for eksempel en større historie enn de sinte monologene som serveres fra scenen. Teaterforestillingen handler om utenforskap og integrering. Om aktivisme og hva som gjør at noen blir aktivister. Og – ikke minst – den handler om overvåkingen i Norge.
Både Kim F og Ways of Seeing har problematiske sider, men de navngir bare mennesker som selv har søkt offentligheten. Nina Karin Monsen er en filosof jeg er glad vi har i samfunnsdebatten, nettopp fordi meningene om homofiles kjønnsliv går på tvers av hele tidsånden. Men det betyr ikke at hun er fredet for hverken debatt eller teater.
Ways of Seeing tar for seg mektigere mennesker enn pensjonerte filosofer. Det burde gjøre at kunstnernes ytringer var desto mer beskyttet.
Et sint blikk
Tilbake på Black Box’ scene naermer Eisa Jocson seg vi som er i publikum. Hun dytter tyggisen inn i scenekanten, går ut i salen og sender oss et blikk. Det er ikke forførende. Det er sint.
Jeg tenker på kikkerrollen, på det å vaere mann – og hvordan det kanskje er å vaere kvinne.
Og jeg tenker: Denne teaterfestivalen vil aldri få den oppmerksomheten den fortjener.