Sjamanismens sentrale plass i førkristen tid
Sjamanisme er ikke en nyreligiøs oppfinnelse som stammer fra California, og en sjaman er ikke bare en healer.
Sjamanismen er en flere tusen år gammel religiøs praksis kjent over store deler av verden. I mange århundrer utøvet både norrøne folk og samer kultiske handlinger som kan karakteriseres som sjamanisme.
I samenes førkristne religionsutøvelse hadde sjamanisme en sentral plass: Noaiden (= sjaman på samisk) og runebommen (trommen), hjelpeånder, frisjelen, sjelereisen, ekstasen/transen, divinasjoner (spådommer) og helbredelse er helt sentrale elementer i samisk sed og skikk.
Tredeling av verden
Et hovedtrekk ved det førkristne samiske verdensbildet er en tredeling av verden. Det finnes en øvre del for himmelske guder, en midtre del for mennesker ( jord) og en nedre opp-ned-verden, som er de dødes land (underjorden). Disse tre verdener strukturerer inndelingen av – og tegnene på – noaidens tromme. Imellom disse verdenene er det en form for interaksjon, og noaiden var den viktigste formidler mellom disse verdenene og alle krefter i universet.
Sjamanisme i Nord-Norge
Det er mulig at de første tegn på sjamanisme i Nord-Norge og Sápmi er uttrykt gjennom hulemalinger i Nordland og helleristninger på Amtmannsnes i Alta. Dette betyr at sjamanistiske ritualer kan spores tilbake til tiden rundt år 2000 f. Kr, det vil si i overgangsfasen mellom yngre steinalder (4500 f. Kr–1800 f. Kr) og tidlig metalltid (1800 f. Kr – 0).
Det er også mulig at den samiske skikken med å begrave mennesker i berg og ur har sammenheng med en sjamanistisk verdensforståelse, der et sentralt punkt er en rituell kommunikasjon og utveksling med de dødes verden. Ur-begravelser kan dateres tilbake til det første årtusenet f. Kr, og denne gravskikken opphører ikke før på 1600-tallet.
Samenes sjamanisme har flere likhetstrekk med den norrøne, hedenske utøvelse av seid. Både samisk sjamanisme og den norrøne seiden ble kraftig motarbeidet da kristendommen befestet sin stilling i Norge. Seid var en form for aktiv magi som både kunne fremme det gode og det onde. Den mektigste seidmann var den hedenske guden Odin.
Norrøn seid
I Ynglingesagaen forteller Snorre at det var vanegudinnen Frøya (vanene var av en annen gudeslekt enn æsene) som lærte «æsene seid, slik som vanene brukte». Odin hadde høyeste rang av de norrøne gudene, han var æsenes herre. Snorre forteller at Odin kunne den kunsten «som det følger den største makt med, og han øvde den selv, det er seid. Derfor kunne han vite folks lagnad, og ting som ikke hadde hendt ennå, han kunne gi folk død eller ulykke eller vanhelse, han kunne ta vett eller kraft fra folk, og han kunne gi det til andre. Men denne trollskapen følger det så mye umandig ( ergi) med, at mannfolk ikke kan drive med den uten skam, og derfor lærte de gydjene denne kunsten».
Seidmenn utenfor den mytologiske verdenen kunne få en ublid skjebne. I Olav Tryggvassons saga berettes det om seidmenn som ble satt ut på Skratteskjær (betyr trollskjær) for å drukne. Paradokset er at den mektigste guden i norrøn mytologi, Odin, også var den mektigste seidmann, selv om det å seide var kvinnelig og en mann kunne miste all ære om han drev med slikt.
Katteskinn og blå kappe
I Eirik Raudes saga fortelles at det omkring år 1000 var misvekst på Grønland. Selv fisket sviktet. I bygda var det en kone som het Torbjørg, og som ble kalt Lillevolva. Den mektigste bonden på stedet så ingen annen utvei enn å by inn volven for slik å få rede på om misveksten skulle holde frem. Volven kom om kvelden, og før seidseansen fikk hun mat av beste sort.
Volven var kledd i en blå kappe, besatt med steiner. Hun hadde glassperler om halsen, og på hodet hadde hun en svart lammeskinnshette som var fôret med hvitt katteskinn. Tilbehør og pynt av katteskinn kan sees som en adresse til Frøya, som kjørte en vogn forspent med katter. Den blå kappen er et kjent Odins-attributt. Husbonden på gården hadde beredt et sete (en opphøyet seidbenk kalt seidhjell) for henne. Da seiden begynte, slo konene ring om henne, det ble sunget kvad. Volven meddelte så «at nå var mange vesener kommet til stede». Hun sa at «nå ser jeg godt mange ting som før var skjult for meg og enda mange flere». Torbjørg forsikret bonden om at uåret ikke kom til å ta slutt over vinteren. Til og med farsotten som hadde herjet, ville gi seg ganske raskt.
Volven kunne gjennom å seide, i likhet med den samiske noaiden, falle i transe og oppnå kontakt med hjelpeånder («vesener») for å se inn i fremtiden. Seideren kunne hjelpe mot («helbrede») uår og hungersnød.
Både positiv og negativ magi
Den norrøne seid var en form for operativ magi som kunne være både positiv og negativ. Den «hvite» seid besto av innsikt om