Glasnost i litteraturkomiteene

En bok refuseres av tre forlag og blir deretter kåret til en av Skandinavias beste bøker siden år 2000. To bøker vinner hver sin Bragepris, men begge avvises av innkjøpskomiteen til Kulturrådet, som i stedet kjøper inn 104 andre bøker.

Disse eksemplene kunne vært et utgangspunkt for en debatt om kvalitetsvurdering av sakprosabøker. Hvorfor kommer ulike komiteer til så ulike resultater? Er det tilfeldigheter, eller ulikt syn på hva god sakprosa er? Fører hestehandel i komiteene til rare resultater, og hva betyr det at medlemmene kjenner forfatterne av bøkene de vurderer?

Avsporinger og misforståelser

I Aftenposten 25. april og et essay i Prosa forsøkte jeg å sparke opp en debatt om dette. Det lyktes vel bare delvis. De som forvalter systemet, er opptatt av å forsvare det. Arnhild Skre, som leder vurderingsutvalget for sakprosa i Kulturrådet, forbauses 28. april over at noen kan henge seg opp i at brageprisvinnerne ikke blir innkjøpt, «alle gode bøker kommer ikke med».

Hvis utvalget kunne kjøpe inn flere enn fjorårets 104 bøker, kunne det nok vært plass til brageprisvinnerne også. Betyr det at det kommer ut over 100 like gode sakprosabøker i Norge årlig, og at det er umulig å skille dem i kvalitet?

Arne Vestbø i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening bruker 6. mai anledningen til å foreslå at flere sakprosabøker kjøpes inn. Det er selvsagt alle sakprosaforfattere enig i, men det svarer ikke på hvorfor kvalitetsvurderingen spriker så voldsomt.

Ikke gjem vekk subjektiviteten

Litteraturkritiker Jon Rognlien mener 12. mai at jeg misforstår prisenes sosiale funksjon. Det finner jeg litt overraskende, i og med at jeg skriver en lang bolk om dette med nettopp Rognlien som kilde. Han mener videre at det er lite fruktbart å sammenligne prisjuryer med innkjøpskomiteer. Ja og nei, begge vurderer kvaliteten på sakprosabøker. Rognlien misforstår når han tror at jeg ber om en «sikker løype» med forutsigbar økonomi for sakprosaforfattere.

Det jeg er opptatt av, er et system som dyrker frem gjennomarbeidet, dristig, kunnskapsrik sakprosa som folk vil lese. Dette er noe annet enn forutsigbar forfatterøkonomi, selv om det er et dårlig utgangspunkt at forlagene oppfatter priser og innkjøp som «lotterier».

Rognlien slår fast at kritikere ikke er «dommere med innsikt i en objektiv norm for kvalitet», de er subjektive. Her er vi ved kjernen. Det finnes riktignok noen kriterier, som offentlighetsverdi, faglig innsikt, språklig kvalitet, kildeapparat, originalitet og ny kunnskap, men vekting og vurderinger vil variere. Derfor er jeg skeptisk til systemer som forsøker å gjemme vekk denne subjektiviteten. Jeg mener den i stedet bør komme tydeligere frem, sammen med tvilen, litteratursynet og «prosjektene» som ligger bak, de ulike synene på kvalitet.

Mer åpenhet, mer debatt

Når Brageprisen deles ut, bør det for eksempel gjøres klart hvem som står bak kåringen (elektoratet). Det bør være åpent hvilke bøker som er vurdert, og hvilke bøker juryen selv har tatt inn. Og slipp nå disse menneskene løs i en debatt, så de kan klargjøre valgene sine, hva de ønsker å oppnå med dem og kan bryne seg på motforestillinger i en debatt.

Når Kulturrådets vurderingsutvalg mener begge brageprisvinnerne er for dårlige, kunne det også være positivt om de åpnet munnen og fremsa et par ord, kanskje til og med et argument. Deres vurderinger er sikkert gjennomtenkte og kompetente, og de inngår uansett i en debatt. Men når vurderingene holdes hemmelig, er de verdiløse og fremstår meningsløse. Når vurderingene er subjektive og sprikende, er det dialogen, debatten og utvekslingen rundt dem som er kvalitetsvurderingens egentlige verdi.

De som forvalter systemet, er opptatt av å forsvare det