Du blir ikke automatisk en god forelder av ikke å dele barnebilder på nett

Debatten om barns privatliv på nett er både moralistisk og på villspor.

Ville Alfhild Astrup (født Ebbesen) lagt ut disse bildene hvis internett fantes i 1904? Bildene er nå i Oslo Museums samling og hentet fra oslobilder.no.

Selvfølgelig gikk «Instagram-mamma» Elin Bergius i forsvar da Linnéa Myhre og Kaveh Rashidi i en Aftenposten-kronikk skrev at mødre som henne satte seg selv foran barna sine. Hva annet kunne hun gjort?

Målet om en saklig diskusjon

Hvis kritikerne dine, enten de er i avis eller på Kvinneguiden, antar at du er dum, egoistisk og grisk, får du ikke akkurat lyst til å ta en saklig diskusjon. Debatten om deling av barnebilder på internett har skapt skyttergraver i stedet for dialog.

Kritikerne preges av skadefryd («Hva vil ikke barna si når de blir store?») og moralisme («Best å være på den sikre siden, og ikke dele noe.») Akkurat som om det finnes en sikker side. Akkurat som om vi andre alltid vet best hvordan andre skal være foreldre.

Det er lett å moralisere over andres valg, særlig dem som er synlige – og som du ikke står i fare for å gjøre selv.

Jeg er ikke alltid enig i mammabloggernes vurderinger, men jeg tror fullt ut at de tar de beste beslutningene basert på de kriteriene de synes er viktige, og vurderer forutsetningene sine annerledes enn meg.

Er det alltid feil å dele?

Hva synes for eksempel de hardeste motstanderne av barnebilder på nett om Snapchat-kontoen «Løvemammaene», der mødre til alvorlig syke barn og barn med ulike diagnoser deler åpent fra sin hverdag, fullt identifiserbart og i sanntid?

Flere av enkeltinnleggene til kontoen har vært over kanten av deling av privatliv. Samtidig har jeg, og flere med meg, lært mye og selv reflektert over hverdagen slik den er for mange barn med ulike funksjonsvarianter.

Det

er

Nå vris dessuten debatten til bare å handle om synlige portrettbilder, akkurat som om det er hele barnets personlighet. Et portrettfoto er langt mindre utleverende enn en beskrivelse av alt barnet har gjort den dagen, men likevel er det bildene vi diskuterer.

Det er nok fordi det er lettere å praktisere og forklare nulltoleranse enn å ta lange samtaler med tanter, faddere og medforeldre om hva vi deler på nett.

Sannsynligvis vil bloggerbarna ha ting å klage på i fremtiden. Jeg er likevel ikke sikker på at det er de stylede bildene som vil være kjernen i kritikken deres.

vanskelig å bli eksponert

Det er lett å moralisere over andres valg, særlig dem som er synlige – og som du ikke står i fare for å g jøre selv.

Hvem bestemmer?

Jeg utleverte meg selv i en rasende fart fra vi fikk ISDN-linje i 1999. Selv om jeg er glad for at mamma ikke blogget om meg, mener jeg bestemt at hva barn eventuelt kan skamme seg for i fremtiden ikke skal være retningslinjen for hva som finnes i det offentlige rom.

I dag er internett verden. Ved å si at det ikke skal finnes bilder av barn på nett, sier du samtidig at barn ikke skal være synlige i vår verden. At vi ikke skal kunne dele fra dager da det er vanskelig å være forelder, søte historier fra avkommet («Og vi lo!») eller bekymringer, er å kalle alt som foregår i den hjemlige sfære, privat.

Jeg synes ikke det er riktig. Det at jeg er mamma, er ingen hemmelighet.

Men barn er ikke noe vi voksne skal pynte oss med. Barn er selvstendige individer som har rett til å bli hørt og sett.

Hvem bestemmer?

Pressen reguleres av Vær varsom-plakaten, der det også står at vi skal være ekstra påpasselige når det gjelder barn. Det foreslås også for billeddeling av barn. Problemet er at det ikke går an å detaljregulere hva som er «innafor». Hvem skal håndheve og bestemme?

Nei, la oss heller fortsette å diskutere. La oss ikke forledes til å tro at det er mulig å sette absolutte grenser som passer for alle. Bruk mikromakten – avfølg eller la være å gi hjerter. Snakk med dem du kjenner. Lytt til hverandre.

Det vi taper aller mest på, er at noen finner enda et enkeltområde der småbarnsforeldre kan dømmes nord og ned for vurderingene de tar.