Gunvor Gjessing

Gunvor Gjessing, en av Aftenpostens fineste penner, sovnet stille inn 8. mai, etter lang tids sykdom. Hun ville fylt 87 om en måned. Gunvor var en nær og kjær venn i 45 år og en strålende kollega nesten like lenge.

Den som var så heldig å få Gunvor som venn, fikk nærmest et nytt familiemedlem. Hun var omsorgsfull og omtenksom, også overfor venners familie og barn. Barna fikk en ekstra og ganske sprø tante, uendelig lojal og hjelpsom. Kollegene frydet seg over hennes humoristiske sans, dels saftig nordnorsk, dels intellektuell og frankofil, dels ganske morbid – og alltid litt underdrevet, akkurat nok til at man brakk på midten av latter.

Gunvor skrev om billedkunst og film, jeg om musikk og teater. Vi delte et av Aftenpostens minste kontorer i mange år. Veggene der var dekket med ganske skjemmende fotografier, spesielt av filmstjerner og av avisklipp med trykkfeil og dårlig språk. Selv var hun ekstremt språk- og stilsikker og lærte meg uendelig mye. Boken hennes om familiebedriften Rusaanes Møbelfabrikk var forbilledlig i å gjøre informasjon spennende.

Gunvor glemte aldri fortvilelsen over å se de utsultede serbiske krigsfangene på «Blodveien» utenfor stuevinduene i barndommens Saltdalen. Den bitte lille gleden over å kunne snike en brødbit til noen, var smertefull.

Vi ga hverandre veldig rare gaver. I begynnelsen av 1990-årene svarte jeg «en forklaring på postmodernismen» da hun spurte hva jeg ønsket meg til jul. Julaften kunne jeg pakke ut en vakker, grønn glasskål med lokk. Inni lå en liten avhandling om postmodernismens vesen samt en sirlig haug sammenrullede papirbiter med ti eksempler, som «stavkirke med parabolantenne som fergekiosk med flipperspill.»

Takk for vennskapet, Gunvor. Jeg glemmer deg aldri. Nå går tankene til Ketil.