Idretten får mer penger – likevel blir det dyrere
Oslo-idretten har fått mer penger av det offentlige. Likevel er det blitt dyrere å drive med idrett for barn og unge.
Til tross for at idretten får økt støtte fra det offentlige, koster det mer for unge å drive idrett. For Safia Sheek Mohommed og datteren Waris ble et samarbeid mellom klubb og bydel redningen.
Henda opp av lomma, Waris! 10- og 11-åringene står oppstilt langs den søkkvåte kunstgressbanen på Nordre Åsen i Oslo. Nå settes de i gang av treneren. Waris reagerer og presser seg gjennom spurten over banen.
Regnet plasker ned mot bakken denne torsdagskvelden i mai. På sidelinjen står moren, Safia Sheek Mohommed. Derfra ser hun jentene smile og le. Hun hører hvordan de instrueres av trenerne.
Som med Fartoun og Zakarie, benytter også Safia og Waris seg av samarbeidet mellom Skeid og bydelen.
Safia Sheek Mohommed er takknemlig for tilbudet som gjør det mulig for Waris å være her.
– Jeg har tre barn. Jeg kan ikke betale for tre aktiviteter, sier Safia Sheek Mohommed.
Dyrere å delta
Idretten får mer penger av det offentlige. Likevel øker kostnadene for å drive med idrett.
Det viser en undersøkelse utført av Oslo Idrettskrets. De har analysert driftskostnadene til en betydelig andel av idrettslagene i Oslo på to tidspunkter: 2014 og 2017.
I samme periode har offentlige tilskudd til idrettslagene økt kraftig.
Undersøkelsen viser at idrettslagenes tilbud samlet sett er blitt dyrere, og at kostnadene har økt mer enn økningen i medlemsmasse skulle tilsi.
Lønninger er den fremste kostnadsdriveren. Dette krever gjerne økte treningsavgifter.
«Kostnadssluk»
– For idretten er den offentlige støtten viktig. Men om det ikke følges av målrettede tiltak for kostnadsreduksjon, kan bruken av offentlige penger ha uønsket effekt.
Det sier generalsekretær i Oslo Idrettskrets, Magne Brekke. Han er opptatt av at penger først må tildeles når en tydelig plan er på plass.
Begynner man med penger, «dytter man bare mer inn i et kostnadssluk som blir større og større», mener Brekke.
– Vi ser ofte at mer penger gir rom for økt sportslig satsing, og at det skapes en økt profesjonalisering i det sportslige tilbudet. Penger gir et handlingsrom, og ofte utnyttes dette feil ved at man satser mer. Da blir det gjerne enda mer satsing, flere reiser og flere ansatte. Det blir en kostnadsspiral.
Generalsekretæren understreker at en viss profesjonalisering kan være sunt. Et idrettslag kan ha godt av en daglig leder. Men han er bekymret for at det eskalerer.
– Når idrettslag bevisst velger å takke nei til gratis foreldreressurser og erstatter dem med betalte trenere på alle nivåer, er vi på en farlig vei. Vi må sikre at idretten bevarer frivilligheten som det bærende element, sier Brekke.
Kjenner på kostnadspresset
Zakarie (12) bobler over av energi der han løper etter lærkulen ved kunstgresset på Muselunden i Oslo.
Han dribler, skyter og forsøker å skru ballen i mål fra nærmest død vinkel.
Moren, Fartoun Mahamoud Abdi, blir stadig bedt om å prøve å ta fra ham ballen eller sentre den tilbake.
Hun smiler mye, men merker at hun er sliten. Hun er akkurat ferdig med arbeidsdagen ved en barneskole i nærheten.
Kroppen forteller henne at det hadde vært deilig å dra hjem til leiligheten for å puste ut. Men det er her Zakarie vil være.
Muselunden er ikke langt unna leiligheten deres, men for å komme hit, må man forbi flere trafikkerte veier. Derfor tør ikke Fartoun Mahamoud Abdi la barna gå alene.
Hun har fire barn. To av dem spiller fotball for Skeid.
– Fire dager i uken må jeg være med på trening. Det blir mye. Men jeg gjør det barna vil, sier hun.
På toppen av dette kommer kostnadene ved idretten. Barna må ha fotballsko og treningsklær, og det koster penger å være
med. Det hoper seg fort opp.
– Det er ikke lett, sier hun.
To barrierer: økonomi og logistikk
Derfor setter Zakaries mor stor pris på samarbeidet mellom bydel Sagene og Skeid, som tilrettelegger for rekruttering av barn fra lavinntektsfamilier.
Penger bevilget fra bydelsutvalget dekker utgifter til basistrening. Det gjør det mulig for mange barn å delta.
Reza Rezaee fra bydelsutvalget forteller at de identifiserte to hovedbarrierer for idrettsdeltagelse: økonomi og logistikk.
Derfor handler det om å senke listen for å bli med så mye som mulig.
– Vi har gått bort fra at hver familie må komme og søke om støtte. I stedet kan de som vil, møte opp hos Skeid, så sender klubben en fellesregning, sier Rezaee.
Store forskjeller
Oslo er en by med store ressursforskjeller. I 2017 tilhørte 18 prosent av barn under 18 år i Oslo familier med vedvarende lavinntekt, ifølge Statistisk sentralbyrå.
Idrett blir ofte trukket frem som noe som kan ha kraft til å forene på tvers av kulturer og samfunnsklasser.
I en liten pause i fotballeken på Muselunden forteller Zakarie at han har mange venner gjennom fotballen.
Om det er her, i skolegården eller i stuen hjemme: Det går sjelden en dag uten at han rører en ball.
Da vi spør hvorfor fotball betyr så mye for ham, smiler han lurt.
– Jeg liker å drible og skyte.
Moren påpeker at fotballen kan være en fin møteplass. Derfor er hun glad for at Zakarie og broren er med, selv om det krever at hun stiller opp mye.
Bydel Sagene har for øvrig også en økonomisk støtteavtale med Sagene IF.
Tar grep mot klasseskillet
4. februar i år: Rundt et ovalt, gedigent bord sitter representanter fra idretten i Oslo. De får to minutter hver til å komme med sin virkelighetsbeskrivelse av hverdagen.
I rommet i 2. etasje på Rådhuset er det innspillsmøte. Dette er første steg i byrådets arbeid med en sak om barrierer for deltagelse i idretten.
Målsettingen er å komme frem til konkrete tiltak for å redusere klasseskillene.
Da Rina Mariann Hansen (Ap), byråd for kultur, idrett og frivillighet, har hørt alle innspillene fra rundt bordet, setter hun i gang med en rask oppsummering.
– Hvordan havnet vi her, spør hun.
Fire dager i uken må jeg være med på trening. Det blir mye. Men jeg g jør det barna vil.
Fartoun Mahamoud Abdi har fire barn. To av dem spiller fotball i Skeid.
– Foreldre bør ikke godta det
Tre og en halv måned senere er byråden snart klar for å legge frem saken. Planen er at det skal skje mot slutten av måneden.
Rina Mariann Hansen har fått et klart inntrykk av hvorfor ungdomsidretten er blitt det hun karakteriserer som «uforholdsmessig dyr».
– Vi ser at idretten i økende grad blir profesjonell. Både gjennom at oppgavene i idrettslagene er blitt betalt arbeid og en «alvorliggjøring» av idretten generelt. Fokus på å satse, akademier og kurstilbud bidrar til et kostnadspress, sier byråden.
Hun trekker også frem at idretter som før var sesongbestemte, nå er blitt helårsidretter. Dette fører blant annet til kostnader knyttet til vinterdrift av kunstgressbaner.
I tillegg hevder hun at «breddeidretten i noen idrettslag er med på å finansiere toppsatsingen til klubben». – Vi som foreldre, bør ikke godta det. Byråden mener det «absolutt ikke er greit» at det blir dyrere å drive med idrett for barn og unge selv om idrettslagene har fått mer offentlig støtte.
– Å overføre mer penger til idrettslagene vil ikke løse de grunnleggende utfordringene som ligger der, sier Hansen.
– Skal ikke handle om penger
– Hvordan får vi opp vinduet her? Vi må ha inn frisk luft!
Jentene på Linderuds 2004- og 2005-lag ler mens de prøver å nå opp til vinduene som er oppe under taket i garderoben.
Noen vil kanskje hevde at Linderudhallen bærer noe preg av mange år med lokalbefolkningens fysiske aktivitet, men det er det ingen av de 17 tenåringene som ser ut til å tenke på under mandagstreningen.
Det er her de møtes tre ganger i uken. Ofte spiller de håndballkamper i helgene i tillegg. Denne økten øver de på å sette lagvenninner opp i gode avslutningsposisjoner.
– Laget betyr veldig mye. Vi gleder oss til å komme på treningene, samstemmer Shams Kadhim (14), Farah Jamil (13) og Mina Kjørsvik Møllerud (14).
Håndballen gir dem et sted å være på fritiden, de møter venner og holder seg i fysisk aktivitet. De synes det er synd hvis noen ikke har råd til å være med.
– Det skal være gøy og være for alle. Det skal ikke handle om penger, sier en av dem og får bred støtte av lagvenninnene.
Oda Sjøvoll følger med fra sidelinjen. Hun er leder for håndballgruppen i Linderud IL. Hun er ikke i tvil om at Norges Idrettsforbunds motto, «Idrettsglede for alle», ikke er reelt i Groruddalen.
– Det er det definitivt ikke. Det er på tide at man går skikkelig inn og ser på hvordan man kan få til det i de delbydelene med minst ressurser, sier Sjøvoll.
Hun mener idretten har noe utrolig viktig å gi barn og unge også i denne delen av hovedstaden.
– Vi kan tilby samhold, tilhørighet og fellesskap. Det å være et sted hvor de opplever idrettsglede og mestring, hvor de kan få et tillitsforhold til andre voksne og være en del av et lag, sier Sjøvoll.
Hun mener idretten har et stort potensial til å være en sosialt utjevnende arena, men at det ikke er tilfellet i dag.
Virkelighetsfjerne politikere
Samtidig opplever den frivillige håndballederen at mye av ansvaret dyttes over på de lokale idrettslagene. Hun mener det tegnes et bilde av ledere som prøver å hen
te inn mest mulig penger fra familiene, slik at de kan tilby et dyrt tilbud og finansiere profesjonelle trenere.
Det kjenner hun seg på ingen måte igjen i.
– Jeg kan ikke kutte en eneste plass i budsjettet, sier Sjøvoll.
Hun er ikke imponert over uttalelser fra politikere som at det ikke skal koste mer enn et par fotballsko å spille fotball. Det er ikke slik virkeligheten fungerer, mener hun.
Treningsavgiften i Linderud-håndballen er på 2000 kroner i året. Medlemsavgiften er på 300 kroner. Når spillerne blir 13 år, kommer det en lisens fra håndballforbundet på 1000 kroner i året.
Det er i den alderen mange ofte faller fra og slutter med organisert idrett.
Klubben hennes satte nylig opp treningsavgiften for første gang på mange år.
– Det var vondt, men helt nødvendig for at vi skal kunne gi et godt tilbud, sier Sjøvoll.
Hun tegner opp følgende kostnadsbilde for et helt vanlig lag:
○ Å melde på et lag i serien koster 6000–8000 kroner.
○ Et draktsett koster 6000–10.000 kroner.
○ Du må ha utstyr som tape, isposer og baller. I tillegg har klubben et skolager.
○ De må betale dommerne, og klubben får bot fra regionen hvis de ikke fyller sin dommerkvote.
○ Hvert lag skal få delta på tre turneringer i året som klubben betaler. Koster 4000–8000 kroner per lag.
○ I tillegg kompenserer de noen av trenerne, slik at tilbudet skal kunne holde et visst nivå.
– Du er oppe i et ganske saftig regnestykke, og da har jeg ikke vært storflott. Jeg har bare betalt for det nødvendige for å drive et lag, sier Sjøvoll.
Hun mener en god løsning kan være at idrettslagene får fullfinansiert barneidretten i enkelte bydeler.
Handler ikke kun om økonomi
Forskning viser at idretten i dag står sterkt i alle sosiale lag i samfunnet.
– Men vi ser at det skjer noe når barna vokser til. Jo større ressurser foreldrene har hjemme, desto lenger er ungene med i idretten. I den forstand er det et klasseskille, sier Anders Bakken.
Han er sosiolog, forsker og leder for Ungdatasenteret ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA. Dermed er han også en av dem som vet mest om hvilket forhold norsk ungdom har til idretten.
– Med klasseskille tenker man ofte på økonomiske begrensninger, men klasse kan også handle om kulturelle forskjeller, for eksempel hvor involvert ulike familier er i barnas idrettsdeltagelse, sier Bakken.
Han peker på forskning som har vist at det å være med i idrett er viktig på tvers av alle sosiale lag, men at foreldre fra høyere lag ofte kan være enda mer involvert i barnas idrettsdeltagelse enn foreldre fra lavere lag.
– Men vi vet altfor lite til å kunne si hvilken rolle økonomi spiller i dette. Det er mest sannsynlig sammensatt. Det er også for lite systematisk kunnskap om hva det faktisk koster å være med i idrett. Vi vet det koster endel, men det varierer mye fra klubb til klubb og fra idrett til idrett.
– Ved et veiskille
En annen som jobber mye med tematikken, er Åse Strandbu. Hun er professor ved Norges idrettshøgskole.
– Idretten er ved et veiskille. Dette er noe som må tas mer på alvor, mener hun.
Strandbu sier at det på 1950-tallet var store klasseforskjeller i norsk idrett, med flest unge menn fra de øvre sosiale lagene som deltok. Forskjellene var imidlertid små på 1970- og 80-tallet, men senere studier tyder på et økende klasseskille igjen.
Ifølge Strandbu gjelder «Idrettsglede for alle» i mye mindre grad i dag enn for noen tiår siden.
Hun mener kostnadsutviklingen i barne- og ungdomsidretten er den viktigste driveren. Forskeren ser på profesjonalisering og alvorliggjøring av barne- og ungdomsidretten som to av problemene.
Hun anser at idretten som møtested for ungdom med ulike sosiale bakgrunner, er en av dens viktigste verdier. Den gir også tilgang på ressurser som nettverk og kompetanse som kan brukes i andre sammenhenger.
– Hvis det blir en klasseforskjell innen idretten, kan den være med og øke de sosiale forskjellene i samfunnet, sier Strandbu.
Hun peker på at idretten tilføres store ressurser, både økonomiske og menneskelige.
– Hvis det skal tilfalle de som har mye fra før, er det problematisk. Særlig siden idretten har hatt en så bred, folkelig appell.
Enorme variasjoner
Oslo Idrettskrets' undersøkelser viser enorme prisvariasjoner.
Medlemskostnader for tiåringer strekker seg fra 300 til 6000 kroner, mens kostnadene for 14-åringer kan variere mellom 300 og 18.000 kroner.
– Vi ser entydig at økte lønnsutgifter er hovedårsaken til de økte kostnadene. Det er valg som idrettslagene selv tar, fastslår generalsekretær Magne Brekke.
Prisen er gjerne høyest i de største klubbene.
– Det er urovekkende at idretten er dyrest i de største idrettslagene. De burde strengt tatt hatt stordriftsfordeler som gjorde idrettstilbudet billigere, sier Brekke.
Idretten er ved et veiskille. Dette er noe som må tas mer på alvor.
Åse Strandbu, professor ved Norges idrettshøgskole Jo større ressurser foreldrene har hjemme, desto lenger er ungene med i idretten. I den forstand er det et klasseskille.
Anders Bakken, sosiolog, forsker og leder for Ungdatasenteret ved NOVA
Når idrettslag bevisst velger å takke nei til gratis foreldreressurser og erstatter dem med betalte trenere på alle nivåer, er vi på en farlig vei
Magne Brekke, generalsekretær i Oslo Idrettskrets Det er på tide at man går skikkelig inn og ser på hvordan man kan få til det i de delbydelene med minst ressurser
Oda Sjøvoll, leder for håndballgruppen i Linderud IL