Tårevåt og episk finale
Siste episode Game of Thrones er et farvel til det gamle.
Siste episode av Game of Thrones.
Da er det slutt. Åtte sesonger med drager, drap, mystiske magikere, kriger, kjemper, riddere og intriger.
Noen fans fikk sjokk i den forrige episoden da en av seriens hovedpersoner, dragemoren Daenerys Targaryen (Emilia Clarke), begikk en bestial og meningsløs handling. Det har ligget i kortene, så vi burde kanskje ikke blitt så opprørt som vi ble.
Episoden minnet oss på det vi har glemt:
Game of Thrones er ikke en heltehistorie. I løpet av sesongene gikk det i glemmebo
ken for mange av oss, for vi lengter alle etter helter og heltinner som skal komme å redde oss.
Gleder og skuffelser
Engasjement, gleder og skuffelser har også vært en essensiell del av Game of Thro
nes. I det øyeblikk serien forlot George R.R. Martins bøker endret den også karakter. Jeg mener fortsatt at Daenerys fall ned i galskapen hadde fortjent en bedre historieutvikling, og veien til hevnende furie gikk altfor raskt.
Det største problemet med sesong åtte har ikke vært så mye hva som har skjedd, men hvordan det er blitt fortalt. Sesongen har føltes forhastet, alt har gått for kjapt. Bøkene har alltid vært drevet frem av karakterene, men de siste sesongene i TVserien er plotdrevne. De har handlet om én ting: å komme i mål.
Dette hastverket har ført til at de episke og emosjonelle dimensjonene ikke har fått den utløsningen det burde. I stedet for å bli småirritert, burde jeg ha følt mer.
I finalen kom endelig følelsene og tårene. Jeg innrømmer det like godt først som sist: jeg gråt.
Vakkert, tragisk og skjebnetungt
I likhet med alle i serien som har elsket dragemoren, ble også vi i publikum blindet. Tyrion og Snow har kun ønsket å se det gode. Vi har kanskje lukket øynene våre for det som lå rett foran oss, men det gjør vondt dypt inn i hjertet.
«Love is more powerful than reason»,
sier Tyrion. I Daenerys har vi ønsket oss en frelser, men fikk til slutt en tyrann. Den politiske brodden i første del av «The Iron Throne», som er tittelen, er krystallklar.
Det er sikkert noen som kommer til å hate slutten. For meg kunne ikke siste episode vært mer episk. Etter episode fem var jeg i tvil, men selv om den ikke er perfekt, føles den mer forløst enn hele siste sesong så langt.
Scenen hvor Daenerys står på toppen av trappen av ruinene av Kings Landing og Drogon folder ut sine store vinger slik at hun ser ut som en svart engel, er vakker og dypt tragisk.
Selv drager skjønner mer enn du tror, om det er helt logisk er en helt annen sak. Da Drogon til slutt begår en av seriens mest skjebnetunge og symbolske handlinger, må jeg bare si: gratulerer. Det er akkurat slik det skal gjøres.
Bitter humor
Så kan man alltid si at deler av siste episode også beveger seg for kjapt fremover for å prøve å nøste opp trådene til alle karakterene som fortsatt er i live. For siste episode har store stemningsforskjeller.
Første del skjer i askeregnet etter massakren og kan bare beskrives som et emosjonelt dolkestøt. I den siste delen trekkes konklusjonene, og den innehar noen sekvenser som er rene komitimen. Men humoren smaker mest bittert.
I mine øyne kom David Benioff og D.B. Weiss i mål. Siste episode er i tråd med hva det har handlet om hele tiden: krigens meningsløshet. Ikke alle kommer til å være fornøyd med hvor deres favoritt ender opp, men når den siste scenen trekker klare paralleller til den aller første scenen i serien, da snakker vi nesten perfeksjon.