En president utenfor dagsordenen
Mens Israel står på hodet dette valgdøgnet, velger palestinernes president å reise til Oslo. Så utenfor dagsordenen er Mahmoud Abbas.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide stiller selvsagt opp når han befinner seg på norsk jord. Det samme gjør statsminister Erna Solberg. Og kronprins Håkon.
Alle vil nok forsikre Mahmoud Abbas om at Norge er opptatt av palestinernes sak. At det er tostatsl øsningen som gjelder. Og at Norge somle derav giverlandsgruppen for palestinerne, fortsatte r sterkt engasjert i å støtte et vaklevorent prosjekt.
Alt dette er velment. Samtidig er det å lukke øynene for en ny virkelighet som de siste årene fullstendig har forandret det israelsk-palestinske spillet. Den palestinske statsdrømmen er malt sønder og sammen. Uansett hvem som nå danner regjering i Israel, er det svært lite trolig at bitene i den lar seg lappe sammen til en troverdig bilde.
I dag er det parlamentsvalg i Israel, i morgen ankommer Abbas Oslo.
Mislykket leder
President Mahmoud Abbas er også selv et symbol på en mislykket nasjonal leder.
Med mye rett kan han skylde på at Israel ikke har gitt særlig drahjelp, men det er ikke hele sannheten.
Abbas ble valgt til president etter Yasir Arafats død. Han overtok «konkursboet» etter en legendarisk frigjøringshelt som ble en elendig nasjonsbygger. Abbas var av en annen støpning, men 83-åringen regjerer nå over et splittende palestinsk kaos.
Det er knapt mulig å stable en fungerende palestinsk regjering på bena. Et nytt presidentvalg utsettes og utsettes år for år. Det er nå hele ti år siden hans demokratiske mandat gikk ut. På Gazastripen regjerer islamistene i Hamas. Også de er presset av Israel, men de er selv ansvarlige for et autoritært skrekkvelde der all opposisjon slås ned med brutal hånd.
84-åringen reg jerer nå over et splittende palestinsk kaos ”
Ingen fredstro
Helt siden Oslo-avtalen ble undertegnet på plenen foran Det hvite hus 13. september 1993, har «fredsprosess» vært et mantra som gjentas og gjentas.
Mange forsøk har vært gjort for å få nytt liv og mer politisk energi inn i den. Samtlige har vært mislykket. Nå tror ingen på den lenger, selv om det med jevne mellomrom lates som om man gjør det.
Vi ser da også at Israel på mange ulike vis strammer grepet om okkupert, palestinsk land. Systematisk skapes det nye «fakta på bakken», som i praksis gjør en levedyktig palestinsk stat til en umulighet.
Strøket av kartet
Etter at Donald Trump kom til makten, er dette entusiastisk støttet av USA. Ikke bare har verdens viktigste land flyttet sin ambassade til Jerusalem og anerkjent Israels anneksjon av Golanhøydene. Også hjelpen til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, UNRWA, er kuttet, og selv moderate palestinske ledere som Hanan Ashrawi nektes visum til USA. Begrepet «okkuperte områder» brukes ikke lenger, og det gjør heller ikke betegnelsen De palestinske selvstyremyndighetene. I slutten av august ble det oppstuss da det amerikanske utenriksdepartementet på nettsiden over land og områder fjernet «palestinske områder» fra listen.
Etter denne ukens israelske valg er det ventet at Donald Trump vil offentliggjøre den politiske del av sin mye omtalte «århundrets avtale». Men palestinerne har vært holdt helt utenfor arbeidet med det.
«One state, two states, whatever», er et av de sleivete Trump-sitater som allerede har rukket å bli en klassiker.
En smule trøst
Palestinerne frykter at det sier det meste om presidentens likegyldighet til deres nasjonale sak. En gang sto den høyt på den internasjonale dagsorden. Det gjør den ikke lenger. Verdens viktigste ledere har annet å tenke på.
Da kan det være en smule trøst at Norge og noen andre land er opptatt av De palestinske selvstyremyndighetens ve og vel. Det har også Israel all interesse av. Et totalt sammenbrudd er det siste man ønsker. Men det er lenge siden det har vært noe fremtidshåp i dette.
Men palestinerne forsvinner ikke. Derfor har dagens palestinske gjest knapt noe annet å gjøre enn å vente på at de politiske konjunkturene igjen skal peke palestinernes vei. Mahmoud Abbas klynger seg nok til et håp om bedre tider for sitt folk. Dessverre er det ikke lett å se hvor disse tidene skal komme fra.