Blir man psykisk syk av å fjerne blindtarmen?

Umulig å vurdere om resultatene holder vann.

For noen uker siden omtalte flere medier en svensk studie som viste økt risiko for psykisk sykdom blant barn som har fått operert bort blindtarmen. Ettersom bare et kort sammendrag av studien er tilgjengelig, er det umulig å vurdere om resultatene holder vann.

Årsaksforskning

Kunnskap om sykdomsårsaker er viktig for å utvikle effektive tiltak mot sykdom. Studier som belyser mulige årsakssammenhenger, er derfor verdt å heie på. Ikke minst gjelder dette studier av psykiske lidelser der kunnskapen om årsaker er spesielt svak.

Samtidig er det god grunn til å vurdere slike studier med et særlig kritisk blikk.

Den vanlige fremgangsmåten når forskere leter etter sykdomsårsaker, er at de identifiserer personer som har vært eksponert for en mulig risikofaktor, for eksempel fjerning av blindtarmen. Disse blir så sammenlignet med folk som ikke er eksponert, altså som har blindtarmen intakt. Hvis det er forskjell i andelen som er blitt psykisk syke i de to gruppene, kan forklaringen være forskjellen i eksponeringen – at den ene gruppen har fått operert ut blindtarmen.

Sammenlignbare grupper

Fullt så enkelt er det likevel ikke. Én forutsetning for å anta at forskjellen mellom gruppene skyldes blindtarmsoperasjonen, er at det ikke er andre vesentlige forskjeller mellom gruppene. Det forventes derfor at forskerne bak slike studier har undersøkt og redegjort for eventuelle andre forskjeller som kan tenkes å ha påvirket resultatet. Var psykisk sykdom like utbredt blant foreldrene til barna i de to gruppene? Var de noenlunde likt stilt økonomisk? Var den geografiske fordelingen lik? Dersom man finner at gruppene er forskjellige, er det påkrevet at forskerne forsøker å ta høyde for dette både i analysene og i fortolkningen av resultatene.

Ikke publisert

Blindtarmsfjerningsstudien er ikke publisert i et vitenskapelig tidsskrift ennå, men foreligger kun som et kort sammendrag fra en konferanse. Vi vet derfor fint lite om hva forskerne faktisk har gjort av analyser og fortolkninger før de kom frem resultatene. Denne type forskning er beheftet med en rekke metodeproblemer, så et kritisk blikk er helt nødvendig for å vurdere hvor holdbare resultatene er.

I forbindelse med publisering i vitenskapelige tidsskrift utsettes studier for grundig og kritisk evaluering fra andre forskere, men studier som presenteres på konferanser er som regel bare kvalitetssikret av forskerne selv. Det er også verdt å merke seg at en betydelig andel av studiene som presenteres på konferanser, aldri når frem til vitenskapelig publisering, til dels fordi studier av dårlig kvalitet sjaltes ut underveis.

Droppe å skrive om det?

Burde mediene droppe å rapportere foreløpige funn som blir presentert på forskermøter? Tja, som en tommelfingerregel er det nok fornuftig å møte slike resultater med stor fatning inntil den fullstendige, vitenskapelige rapporteringen foreligger. I alle fall hvis resultatene ikke medfører noen umiddelbar konsekvens.

I intervjuer er de svenske forskerne nøye med å understreke at de ikke har bevist at fjerning av blindtarmen fører til økt risiko for psykisk sykdom, og de sier klart fra om at «personer med blindtarmsbetennelse bør ikke gi avkall på kirurgi på grunn av resultatene våre».

Det er antagelig et godt råd. Uviten

Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure skriver hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Det er god grunn til å vurdere slike studier med et særlig kritisk blikk ”