Hva betyr de nye Quislingfunnene?
Spørsmålet har dukket opp igjen: Hva visste Vidkun Quisling om de norske jødenes skjebne da de ble arrestert og deportert ut av landet i 1942–43? Var han informert om massehenrettelsene? Om tilintetgjørelsen? Visste han at de stakkars norske jødene gikk døden i møte da de svingte ut av Oslo havn novemberdagen for 77 år siden?
Historikeren Carl Emil Vogts funn av nye kilder om dette har etter min mening betydning både rettslig og moralsk.
Overlagt drap
Rettslig først:
Quisling lot seg altså informere om tyskernes tilintetgjørelse gjennom systematisk innhenting av informasjon fra svenske aviser. Hvis retten i 1945 hadde fått dette materialet slik Vogt presenterte det i Aftenposten forleden, ville den ganske sikkert ha dømt ham for overlagt drap på jødene, slik mindretallet ønsket, og ikke bare forsettlig drap, som flertallet gikk inn for. En enstemmig dom om overlegg ville i sin tur ha betydd noe for vurderingen av andre saker om overgrep mot jøder under rettsoppgjøret. Dommen over Quisling var jo retningsgivende for mange senere prosesser.
Truet den germanske fremgang
Men ut over dette, hva betyr Vogts materiale?
Legger vi til grunn at Quisling umiddelbart så på artiklene som propaganda og reagerte mot dem i denne egenskap, kan vi trekke noen slutninger ut fra hvordan han sannsynligvis ønsket å stoppe dem. Han gikk drastisk til verks og talte for å utvide krigen.
Quisling så nemlig større og mer ideologisk på dette enn mange. Han var ikke motstander av jødene på tradisjonelt vis, han mente ikke at jødene utgjorde en fremmedartet innvandrergruppe som snakket gebrokkent og derfor ikke var velkommen til Norge. Mange nordmenn hadde en slik holdning, for eksempel fedrene på Eidsvoll i 1814, som fryktet at jøder ville utgjøre en uønsket minoritet, «en stat i staten». Quisling så dem snarere som en verdenskonspirasjon. Det skyldtes at jødene utgjorde en nasjon med en særlig sterk gruppesolidaritet, og at de i denne egenskap faktisk truet den germanske fremgang i krigen. Jødenes nasjon kunne etter hans syn ses på linje med den britiske, den amerikanske og etter hvert den sovjetiske nasjon, som noe som måtte stanses ved våpenmakt om krigen skulle vinnes. Ikke minst for propagandaens skyld.
Ville okkupere Sverige
Denne kampen fortonte seg vesentlig nettopp fra høsten 1942 til våren 1943, perioden da hovedtyngden av presseklipp foreligger. Quisling befant seg på dette tidspunkt i en bølgedal, slått definitivt over ende av den opinionen som hadde reist seg på vegne av kirke, skole og foreldre i Norge. Motstanden han møtte, stilte ham med ryggen mot veggen og gjorde ham mer avhengig av Tyskland enn noen gang før. Hitler måtte vinne krigen om Quislings eget regime skulle overleve og han selv unngå straffeforfølgelse. Følgelig måtte de fiendtlige nasjonene knuses én etter én, også jødenes, ved militær inngripen. Men hvordan?
Det er nå Quislings argumenter for en tysk okkupasjon av Sverige skjøt fart, og det er her disse avisartiklene, innhentet systematisk gjennom klipptjenesten til NS' partiorganisasjon, faller inn som en brikke. Quisling henvendte seg nemlig flere ganger til høytstående tyske militære i Norge om hvor nødvendig det var å okkupere Sverige. Svensk opinion var i ferd med å slå over i alliert favør, forklarte han. Det var til og med folk der borte som talte for at landet skulle slutte seg til de allierte og gå til krig mot Tyskland. Synspunktet ble kommunisert til Hitler selv, som ikke var fremmed for tanken. Overkommandoen hadde planene klare for et tysk angrep mot Sverige. At også den norske Føreren talte for, kunne være et ytterligere argument – kanskje.
Det foregikk nok mer inne i dette hodet enn det som syntes utenpå ”
Ble lite hørt
Quisling leste sannsynligvis artiklene fra de projødiske avisene ikke som informasjon som kunne behandles erkjennelsesmessig, men som en krigsfaktor som måtte stanses. Selv Hugo Valentins særdeles velinformerte oversikt over den tyske jødeutryddelsen, nevnt av Vogt, kunne avfeies som propaganda. Men at den uroet svensk opinion og spilte en rolle i det store krigsbildet, var sikkert.
Nå ble det ikke noe av det tyske angrepet på Sverige. Overkommandoen vurderte vel risikoen for høy, og Hitler anså ikke angrepet viktig nok. Den norske Førerens synspunkt spilte liten rolle. Som vanlig, for så vidt: At Quisling for eksempel gikk i rette med Hitlers krigføring østpå, som han fant meningsløst destruktiv, ja, som en tilintetgjørelseskrig, fikk ingen følger. Quisling ble generelt lite hørt. Skjønt her som i Sverige-spørsmålet, anså de tyske militære nordmannens sakkunnskap som relevant nok.
Men avfeide han avisartiklene helt? Var det virkelig slik at han så på den tyske jødepolitikken som udelt positiv – og all informasjon i motsatt retning som infam propaganda? Det kan se slik ut hvis man dømmer etter de grusomme talene han holdt hele krigen igjennom.
Grusomme taler
Men på slutten av sitt liv satt Quisling i fengselscellen og kladdet en kortversjon av sin filosofi. Heftet «Universistiske strøtanker» skulle overlates konen Maria før han ble henrettet, som en siste hilsen. Og her skrev han at mangt og meget i den tyske nasjonalsosialismen var feil. «Rasetanken» var gal, skrev han for eksempel. Å utrydde jødene, sa han også, «er for meg uforståelig».
Hva betyr dette? Snakk, kan man si. Om han på dødens terskel innså at det hadde vært forkjært å støtte den tyske politikken i tykt og tynt, så var det i alle fall for sent. Rettssaken var over, dommen falt. Overlagt eller uaktsomt – drap på jødene var det i alle fall. Han bar sitt ansvar.
Men de presseklipp som er funnet nå, kan likevel ha spilt en rolle som erkjennelsesstoff. At han på slutten av sitt liv forkastet selve rasetanken, kan jo tyde på at han egentlig visste, eller i hvert fall hadde sine mistanker om, at deportasjonen kunne være fatal.
Det foregikk nok mer inne i dette hodet enn det som syntes utenpå. Det nye kildematerialet viser dette bare enda tydeligere enn før.
Hans Fredrik Dahl har skrevet en tobinds biografi om Vidkun Quisling: Quis
ling. En fører blir til (1991) og Quisling. En
fører for fall (1992).