Muslimfiendtlighet maskert som religionskritikk

På den ene siden kan det være vanskelig å skille muslimfiendtlighet fra islamkritikk. På den andre siden er det de som forsvarer åpenbar fiendtlighet mot muslimer – eller antatte muslimer – med at det bare er religionskritikk.

Statsminister Erna Solberg ble intervjuet på Søndagsrevyen 11. august, dagen etter angrepet på moskeen i Bærum. «Hvor sviktet Norge i bekjempelsen av hatet», var inngangsspørsmålet hun fikk. Statsministeren erkjente prisverdig at vi har muslimhat i Norge.

På oppfølgingsspørsmål om egne statsråders retorikk, fokuserte hun på at det må være lov til å snakke om «æresrelaterte utfordringer», kvinneundertrykkelse og tvangsekteskap. Og her er vi midt i problemet.

Hva i all verden har disse tingene å gjøre med muslimfiendtligheten vi som samfunn, og muslimene i særdeleshet, opplever? Ganske mye.

Sharia er mer enn straffelov

Det er ingen uenighet i Norge om at religionskritikk er legitimt.

Å forfekte at det må være lov å kritisere islam, er som å slå inn åpne dører. Det er ytterst få, om noen, som i vårt samfunn vil forfekte at man ikke skal kunne kritisere ulike religioner. Derfor blir det mer en avbøyning fra problemene med muslimfiendtlighet. En slags stråmann som man lettere kan argumentere mot.

En del av det som kalles religionskritikk eller islamkritikk, bygger også på stråmenn. Eller det jeg kaller fortegnelser, altså usannheter, av islam.

«Muslimer vil innføre sharia i Norge», sies av dem som ønsker å skremme. Utsagnet er egnet til å skremme den som assosierer sharia kun med straffelovgivningen i Saudi-Arabia. Men sharia er så mye mer enn straffelovgivning. Det er sivilrett, hygieneregler, spiseregler, familierett, og mye mer. Islam er, som kristendom og jødedom, et verdisystem.

Ideologi eller religion?

Å hevde at islam ikke er en religion, men en ideologi, er likeledes en fortegnelse. Å hevde at islam er en voldelig religion, i motsetning til kristendommen som er en fredens religion, er også en fortegnelse.

Gjennom historien er det utøvet mye vold i islams navn, og det gjøres fortsatt. Om det gjennom historien er utøvet mindre vold i kristendommens navn, er jeg neimen ikke sikker på.

Å kritisere religiøse praksiser er åpenbart legitimt.

Det finnes praksiser som for den enkelte oppleves som religiøse, selv om de egentlig ikke er det. Et eksempel på dette er det som av internasjonale organisasjoner som UNICEF, FN og WHO betegnes som female genital mutilation, kjønnslemlestelse av kvinner.

Kjønnslemlestelse av kvinner

Tradisjonen og utbredelsen varierer sterkt. Den er å finne i 30 land. 26 av disse har forbudt praksisen ved lov, men lovgivning alene får ikke slutt på praksisen.

Kjønnslemlestelse av kvinner er ingen praksis med rot i islam. Det er imidlertid en kjensgjerning at de fleste miljøer som praktiserer det er muslimske, men ikke alle. Etiopia for eksempel, der 62 prosent av befolkningen er kristne, har en høy andel kjønnslemlestelse.

Selv om skikken ikke er islamsk, er det en oppfatning blant en del som er tilhengere av praksisen at det er det. Her kan man kritisere enkelte religiøse ledere for passivitet og utydelighet overfor praksisen.

Kvinnen som mannens eiendom

Maskering av kvinner med heldekkende ansiktsplagg er likeledes en praksis blant

Muslimfiendtlighet har en helt annen agenda enn religionskritikk. En ondskapsfull agenda. En kunnskapsløs agenda. ”

enkelte grupper muslimer og noen ytterst få jøder. De som praktiserer dette selv, eller som forsvarer eller tillater praksisen, er overbevist om at de følger religiøse tradisjoner.

I hvilken grad kvinner skal dekke hår, legger, nakke, armer, hud, har sin rot i sømmelighetsregler. Sømmelighetsregler finner vi i flere religioner, både i islam, jødedom og kristendom. Men disse er ikke bare religiøst begrunnet. De har også et patriarkalsk opphav. Samfunn som var sentrert rundt menn, hvor kvinnen ble betraktet som mannens eiendom. Vi kjenner det også fra vår tid.

Kvinner hadde ikke stemmerett før i 1913 i Norge. Døtre «giftes bort» av far, som følger henne opp kirkegulvet.

Når man først ser på kvinnen som sin eiendom, er det ikke så rart at man ønsker å beskytte sine eiendeler. Ikke noe er mer naturlig enn å gjemme bort sine verdisaker i bankbokser og safer. Likeledes med kvinnen. I patriarkalske samfunn skal kvinnen holde seg hjemme, beskyttet. Dersom hun må ut, skal hun i hvert fall være helt tildekket, gjerne med følge. I vårt samfunn kalte vi det anstand.

Det går alltid noen grenser. Det er helt legitimt både å diskutere og kritisere grensene for sømmelighet. Jeg hevder at grensen for sømmelighet går ved maskering. Maskering har etter min mening ikke så mye med religion å gjøre, som med et for