En forsvarstale for styringspartiene
En uke etter kommune- og fylkestingsvalget driver jeg, som så mange andre, og slikker sårene etter det som var et begredelig valgresultat. Jonas vet det. Resten av partiledelsen vet det. Norge vet det. Selv om det blåser en klar venstrevind gjennom Norge etter seks år med høyrestyre, og med regjeringskrise omtrent hver sjette måned, går ikke velgerne til oss i Arbeiderpartiet. De velger heller partier som hyler høyt, og som for øvrig er flinke til det også.
To sider
Siv Jensen, Sylvi Listhaug og Frp bruker gamle virkemidler, som for eksempel bilder av hvor «idyllisk» livet som båtflyktning er, og begrepet «snikislamifisering» er i desperasjon tilbake i ordforrådet (partiet gikk riktignok noe tilbake i valget).
Trygve Slagsvold Vedum er en mann som elsker fortiden, og som maler nydelige bilder av hvor bra Norge var før kommune- og fylkessammenslåinger, og hvor elendig det nå er blitt.
Bjørnar Moxnes er ikke redd for å snakke ned alt og alle som har noe med det private markedet å gjøre. Løsningene for Rødt i Oslo er for eksempel å tilby offentlige velferdstjenester til godt over fem milliarder, uten å ha noe tydelig svar på hvor pengene skal komme fra.
På den andre siden i den politiske retorikken har vi styringspartiene. Mitt kjære Arbeiderparti. Og også Høyre. Vi er neppe enige om alt og har klare ideologiske forskjeller, men vi tviler sjelden på hverandres intensjoner om å styre ansvarlig.
Ansvarlighet handler om å ta tøffe, men riktige og realistiske valg. Ansvarlighet handler om å tenke på helheten. Ansvarlighet handler om å se de langsiktige utfordringene våre og å finne gode løsninger for dem. Og ansvarlighet er ikke bare å tviholde på ideologiske prinsipper, men heller å kunne se nyansene for å skape gode løsninger.
Når retorikken som for eksempel Vedum og Moxnes bruker, også gir resultater, følger flere partier etter i frykt for ikke å synes godt nok. Jensen faller tilbake til gammel ordbruk når politikken de har lovet, ikke er gjennomførbar. Resultatet er klart: Nyansene forsvinner i debatten. Det er et stort problem. God politikk handler både om det store bildet og de små detaljene. Med dagens debattklima får vi ingen av delene.
Hva blir veien videre? Det blir det store spørsmålet nå. Slenger styringspartiene seg med på de samme retoriske virkemidlene? Skal vi gi slipp på vår egen identitet som ansvarlig styringsparti til fordel for kortsiktige resultater? Forhåpentlig blir svaret klart NEI på begge spørsmålene. I stedet må vi se oss selv i speilet, være stolte av vår politikk, våre gjennomslag og vår identitet. Så må vi heller jobbe aktivt med å finne de nye og ansvarlige politiske løsningene morgendagens problemer.
Nyansene forsvinner i debatten. Det er et stort problem. ”