– Nå er jeg bare lettet

Helt siden Suzann «Tutta» Pettersen (38) gikk gravid med sin sønn, har tankene om å legge opp vært der.

Litt over klokken 17 mi går ettermiddag landet flyet til Suzann Pettersen på Gardermoen. Da hun tre kvarter senere møtte Aftenposten i avgangshallen, kom hun sammen med mannen Christian Ringvold og sønnen Herman Alexander (1).

På r yg gen har hun en bæremeis. I den ene hånden drar hun på de dyrebare golfkøllene som dagen før sikret seier i Solheim Cup, på det som allerede beskrives som årets slag i golfverdenen.

– Skal jeg ta den? spør Ringvold om bagen.

– Nei, jeg kan ta den, svarer «Tutta».

Hun holder på golfkøllene litt til, men fra og med i går var hun pensjonert som profesjonell golfspiller.

Har allerede kjent på følelsen

– Det er klart at jeg har tenkt på det siden jeg gikk gravid, om jeg skulle orke å ta tak i det harde arbeidet, sier hun om valget hun nå har tatt.

I sommer gjorde hun comeback, etter å ha vært borte fra profesjonelt spill i nesten to år. Derfor føler hun at hun vet hva hun går til.

– Jeg kjente litt på tomheten av at det gikk fra fullt kjør, til helt stille. Det er jeg ikke bekymret for nå. Nå har jeg mer enn nok å henge fingrene i med en liten junior som løper rundt og er frisk og rask. Nå er jeg bare lettet over at jeg aldri kommer til å ha dårlig samvittighet for å ikke ha trent, vært på trening eller ikke trent nok. Det skal bli deilig, sier hun og smiler bredt.

«Lettelse» er et ord som går igjen i den drøyt fem minutter lange praten Aftenposten har med Norges beste golfspiller gjennom tidene. Den samme følelsen beskriver hun da hun så putten som sikret Europas første seier over USA i Solheim Cup siden 2013.

– Det var ekstrem lettelse, tror jeg, mer enn noe annet. Jeg husker ikke så veldig mye mer enn at jeg leste linjene og «linet» opp ballen. Det eneste jeg husker er at jeg hørte kommentatorene, så er det bare et stort «blur». Det var litt uvirkelig.

– Ingenting kan toppe det

Jubelscenene som utspilte seg på Gleneagles i Skottland, var enorme. Hadde «Tutta» bommet, ville det blitt amerikansk seier nok en gang. Comebacket var perfekt.

– Det ble litt sånn lettelse over at jeg viste at jeg klarte å komme tilbake på høyeste nivå.

Igjen snakker hun om lettelsen. For lagvenninnene, som nærmest tryglet henne om å komme tilbake til Solheim Cup, ble nyheten om at slaget var hennes siste, en overraskelse.

– Det er litt «mixed emotions». Jeg elsker å være i miljøet og blant de jentene. De har stort sett blitt veldig gode venner av meg alle sammen, men jeg dør ikke, sier hun og forsikrer om at hun en gang i fremtiden ønsker å være kaptein for det europeiske laget.

Tidligere har 38-år ingen snakket om at OL i Tokyo neste år har vært et naturlig mål og et naturlig karrierepunktum.

– Jeg føler ikke at det er noe som kommer til å toppe dette. Jeg fikk heldigvis følelsen av å spille OL i Rio, uten at det var noen braksuksess med medalje hjem i bagasjen. Men jeg kan ikke pushe, når ikke hjertet vil. Jeg vet at jeg sikkert kunne gjort det kjempebra, men nok er nok., sier hun om hvorfor OL-planene ble lagt til side.

– Hva står på planen den neste uken nå?

– Jeg skal kjøre junior i barnehagen i morgen tidlig, så får jeg kanskje ta meg en liten treningsøkt. Nå har jeg jo plutselig veldig mye tid. Jeg skal bare nyte det og prøve å ta litt innover meg det som har skjedd de siste månedene.