Jan Erik Vold lar seg ikke stoppe, heldigvis
Ny bok, ny cd. I går fylte Jan Erik Vold 80 år og ble feiret i Frankfurt.
Henning Howlid Wærp Bokanmelder og professor i litteratur
Norge har tre kandidater til Nobelprisen i litteratur: Dag Solstad innen romanen, Jon Fosse innen dramatikken, og Jan Erik Vold innen lyrikken.
Fosse nådde raskt ut med sine teaterstykker, Solstads romaner oversettes nå stadig oftere. Med Jan Erik Vold har det tatt lengre tid, lyrikk er hverken så lett oversettelig eller salgbar.
Men ting skjer, i år er hans Store hvite bok å se, fra 2011, kommet på spansk. En firespråklig utgave av utvalgte dikt lanseres i høst. Elsa Kvamme har laget film om Vold. Og nylig er det skrevet doktoravhandling i Romania og Tsjekkia om poesien hans.
Hva mer? Av Kritikerlaget ble Vold i år kåret til en av Norges ti viktigste kritikere gjennom tidene, ved siden av Camilla Collett, Arne Garborg, Sigurd Hoel og flere.
Fra før er Volds diktsamling Mor Godhjertas glade versjon. Ja kåret til en av Norges 25 beste bøker, fra eddadiktet og frem til i dag.
Introduserte snakketonen i norsk poesi. Jan Erik Vold, som debuterte i 1965, ser ut til å kunne skrive alle slags typer dikt, samfunnsrefsende og språklekende, meditative og hverdagsrapporterende.
Formmessig er det en pendling mellom konsentrasjonslyrikk og ekspansjonslyrikk: en bjelles enslige pling og jazzens utbyggende frase.
Med Mor Godhjerta- boken i 1968 introduserte han snakketonen i norsk poesi, året etter skapte han furore med kykelipi, morsomme og frekke dikt som «faen i helvetediktet» og «kulturuke».
På 1960-tallet ga han også ut en samling prosadikt, den første i Norge siden Sigbjørn Obstfelders på 1890-tallet. Systemdikt kom i blikket, som består av bare fem ord, i forskjellige kombinasjoner. Jan Erik Vold fornyet alene norsk poesi i disse første årene.
Gjør tingenes mysterium levende. Selv om Vold aldri har skrevet en poetikk, er det knapt noen norsk lyriker som har gitt et klarere program for sin diktning enn ham, da gjennom en rekke essays om andre poeter. Hele 15 slike bøker har han gitt ut, med Entusiastiske essays (1976) som den første, og Tolv diktere i blått – fra Petter Dass til i dag som den foreløpig siste.
Ved å se på hva Vold kritiserer eller roser hos andre lyrikere kan man utmynte hans poetikk slik: Dikteren er et kamera: Han formidler et bilde han selv ikke tar del i på annen måte enn ved selve valget av utformingen av motivet.
Og: Lyrikken gjør tingenes mysterium levende igjen for oss, så vi kommer på at vi lever. Et dikt er ikke å finne treffsikre formuleringer for noe vi allerede visste, men en vandring i den ikke-avslørte virkelighet.
Symbolismen står ham fjernt, det er det østlige haikudiktets og den amerikanske imagismens presise beskrivelser som er Volds forbilder. Både lærediktet, med sin formidling av kunnskap, og parolediktet (Du må! Du skal!) er formuttrykk han misliker. Det samme gjelder aforismen eller fyndordet med sin allmennvisdom-karakter.
Heller ikke det selvgranskende hjerte-smerte diktet ligger for Vold. Slike kaller han Sukk & Stønn-linjen i norsk poesi. En inderlig poesi er for Vold ikke noen rosende karakteristikk: inderlig er lik innvendig. Poeten bør heller forlate seg selv for å gå ut å se på verden. Det har Jan Erik Vold nå gjort gjennom seks tiår.
Årets bok bygger på et konsertopplegg. Årets bok, med cd, Tolv diktere i blått, bygger på et konsertopplegg Kåre Virud og Jan Erik Vold har turnert med i flere år, der poesien leses til tonefølge fra den afroamerikanske tradisjonen av gospel, jazz og blues.
Ordet blått i tittelen henspiller også på det første norske frimerket, et fire skillings blått fra 1855. Det preger omslaget på boken. Jubileumsfrimerker med Petter Dass, med Wessel og Wergeland, med Ibsen, Wildenvey og André Bjerke gjengis, i tillegg til portretter av de seks øvrige forfatterne.
Flere av dikterportrettene er trykt før, men oppdatert, i flere runder. To av de beste er om Herman Wildenvey og Gunvor Hofmo, poeter som står Volds egen stil fjernt: Wildenveys rimende eleganse og Hofmos mørke Holocaust-tematikk. At Vold skriver godt nettopp om disse, viser noe av bredden i hans kritikervirksomhet.
Vold reviderer gjerne tidligere kritikk. André Bjerke har han stort sett ikke likt. Bjerke slutter diktene sine for sent, mener Vold, de siste linjene ender opp med å belære leseren om noe han for lengst har forstått.
Også barnerimene, nonsensdiktene til Bjerke, mener Vold er for rasjonelle, og at ekte nonsens finnes bedre hos komikeren Harald Heidi-Steen.
Bjerke som en motstander av modernismen har ofte fått gjennomgå hos Vold. Men så har Vold lest Peter Nor
Poeten bør forlate seg selv for å gå ut å se på verden. Det har Jan Erik Vold nå gjort gjennom seks tiår.
’ Henning Howlid Wærp, anmelder
mann Waages nye biografi om André Bjerke, og med ett fått et ømmere forhold til dikteren og polemikeren: « en forståelse for hans arroganse, modernisme-villfarelse, uri
melige stivnakkethet ».
Kanskje var André Bjerke et hemmelig renessansemenneske, skriver Vold nå i 2019: « Vi så ikke storheten i hans
enorme prosjekt. » Med det som utgangspunkt gir han seg i kast med André Bjerkes dikt igjen. Det står respekt av et slik forsøk på å revurdere egne holdninger.
Jan Erik Vold er hele tiden på vei. Nå er han også på vei ut i verden.