Konkurranseutsettingen ødelegger konkurransen
Hvor mye lønnskostnader går med på å skrive og behandle søknader? ”
Ide fleste deler av offentlig sektor blir oppgaver lyst ut gjennom konkurranser. Det gjelder for NAV, for hjemmetjenesten, for forskere og for kultur og kunstfeltet. Enorme mengder tid brukes til å produsere søknader og avslå søknader. I effektivitetens navn. Under påskudd at dette sparer skattebetalerne for penger, men gjør det egentlig det?
Hvor mye lønnskostnader går med på å skrive og behandle søknader? Har noen lagt sammen disse samlede lønnskostnadene og tenkt «Hm, hva ville vi kunne fått for disse pengene hvis vi delte ut penger på andre måter»? Det kan virke som konkurranser har skapt mer byråkrati i mange sektorer fordi veldig mye administrasjon brukes på å skrive og behandle søknader.
Fører til mindre konkurranse Modernisering av offentlig sektor (eller New Public Management) kom til Norge i 1980-årene og tok fart utover 1990-årene. Denne moderniseringsbølgen har som kjerneidé at offentlig sektor skal drives mer som privat sektor. Det innebærer en oppsplitting av statens oppgaver. For eksempel skal ikke de som utfører oppgaver, jobbe i samme organisasjon som de som bestiller oppgaver. Dermed blir offentlige ansatte i større grad innkjøpere.
Oppgaver som skal utføres, må konkurranseutsettes. I slike prosesser er det regler for hvordan innkjøpene skal foregå, altså gjennom anskaffelsesregelverket og rammeavtaler.
Konkurranseutsetting har i enkelte markeder ført til mindre konkurranse fordi store aktører som oftest vinner konkurransene, og det til slutt bare blir en håndfull store aktører igjen på markedet. Matmarkedet i Norge er ett eksempel. Offentlige organisasjoner skriver rammeavtaler med leverandører som må levere varer og tjenester i hele landet. Det utelukker små, mellomstore og lokale bedrifter. Dette er også et problem for hotell, blomsterhandel og en rekke andre varer og tjenester.
Som Ebba Boye så treffende skrev i Klassekampen i august: "Markedet skapes av lover og regler, og i dag er disse reglene ofte utformet for enkelte næringsinteresser." Det er reglene som bestemmer hvordan markedet fungerer og hva som blir lønnsomt.
Monopoltilstander
Praksisen med rammeavtaler kan være et eksempel på hvordan regelverk kan fungere mot sin hensikt. Konkurransen om å vinne rammeavtaler dreier seg i realiteten om en eksklusiv rett til å få levere varene eller tjenestene rammeavtalen omfatter, i hele den perioden rammeavtalen varer.
Åvære ung betyr å søke etter å bli noe annet enn det vi er. I vår, etter en vanskelig vinter, bestemte jeg meg for å ta tak i livet mitt. Jeg ville bli en forbedret utgave av meg selv, jeg ville være lykkelig.
For at det skulle skje, måtte jeg gjennom en forandring. Jeg måtte prøve nye ting, utfordre meg selv og gå ut av komfortsonen for å se hva som var på den andre siden.
Ble sliten
Jeg startet med små ting som jeg ikke var vant til å gjøre, som å spørre gamle folk på bussen om de ville ha plassen min. Etter hvert tenkte jeg «hvorfor ikke prøve å snakke med fremmede?», og jeg begynte å snakke med dem på bussen og T-banen. Jeg begynte også i en teatergruppe og gikk på auditions.
Alle disse tingene var forskjellige, men jeg tenkte at dette var måter jeg kunne bli den jeg ville være på. Det viktigste var at jeg hadde prøvd.
Etter hvert som tiden gikk, ble jeg sliten. Jeg utfordret meg selv sikkert hver
gutt byr på seg selv på revyscenen, er det morsomt!
Patetisk og klein
Den pene jenta som svinger seg over parketten uten å kunne danse, fremstår ikke som morsom. Hun fremstår som vulgær og kanskje til og med patetisk eller klein. Når den pene jenta står på konsert og synger bra, er hun en typisk «flink pike». Når skal vi komme oss forbi dette kjønnsskillet?
Revyscenen er bare et symptom på hvordan samfunnet opplever kjønnene. Det var der jeg for første gang forsto at jeg kanskje ikke kunne nå helt til toppen. Ikke fordi jeg ikke jobber hardt nok, og ikke fordi jeg ikke er «flink» nok. Nei, jeg kommer kanskje ikke helt til topps på grunn av mitt kjønn. Så brutalt er det faktisk. Min frykt er at det jeg har erfart og opplevd på revyscenen, er mer eller mindre overførbart til arbeidslivet generelt. Er det sånn at en kvinne må oppføre seg «lite kvinnelig» eller være ekstremt mye mer dyktig enn en mann for å få de høyeste posisjonene? Jeg bare spør. Statistikken får tale for seg selv.
I verdens «mest likestilte» land har vi fortsatt en vei å gå. Derfor håper jeg at du ler neste gang du hører en vits fremført av en jente. Ikke av medlidenhet, ikke av sympati, men fordi vitsen var morsom!
Forfatteren er deltager i utdanningsprogrammet Young Ambassadors. Meningene som kommer til uttrykk er forfatterens egne.