Terapi virker. Men for noen går det helt galt.
«Snakk om det» er et vanlig råd når livet blir vanskelig. Men hjelper det, egentlig?
To personer sitter og prater i et rom. Uke etter uke møtes de en liten time for å drøfte små og store problemer. Samtalene penser inn på bekymringer, sorg, fortvilelse og stillstand. Mot uro, sinne og savn. Men det er ingen vanlig samtale, som den som oppstår mellom naboer på butikken eller mellom kolleger rundt morgenkaffen. Den er tidsavgrenset, planlagt og med et formål.
Den ene parten er profesjonell, den andre er pasient. Målet er at pasienten skal bli friskere og at terapeuten skal hjelpe til. Men hva skjer hvis pasienten blir dårligere av samtalene? Er terapi virkelig bivirkningsfritt?
Vanskelig å vite hvorfor man blir verre
– Noen blir faktisk dårligere av terapi. Hvorfor snakker vi ikke om det? spør Jørgen Flor.
Han er psykolog, og sammen med Leif Edward Ottesen Kennair er han aktuell med boken Skadelige samtaler. Myten om bivirkningsfri terapi.
Mye har skjedd siden Sigmund Freud og Carl Jung begynte med samtaleterapi som behandling på slutten av 1800-tallet. De siste tiårene har det kommet stadig mer forskning som viser at terapi er effektiv behandling for mange psykiske lidelser.
Men: Selv samtaleterapi kan ha bivirkninger, mener Flor.
– Alle vet at medisinsk behandling kan ha bivirkninger. Men når det gjelder psykoterapi, er det som om folk forventer at det skal kunne hjelpe mot alt og passe for alle. Slik er det jo ikke nødvendigvis, sier Flor.
I boken beskriver forfatterne en ung kvinne, «Cecilie», som er student. Hun begynner hos psykolog etter en periode med utmattelse. Mens hun går i terapi, får hun etter hvert flere plager. Hun blir stadig mer utmattet. I tillegg blir hun mer og mer engstelig. Selv om vennene mener hun bør avslutte terapien fordi hun ser ut til å bli dårligere av den, har hun stor tillit til terapeuten og tror det skal bli bedre. Men det snur aldri. I dag sliter hun med en sterk angst som ikke var der da hun startet i terapien og er ufør på grunn av den. Hun mistenker at terapien dyttet henne i feil retning, at samtalene ble skadelige.
Det er slike historier Flor mener vi bør ta mer på alvor.
– Hvordan vet man at det er terapien som g jør at folk får det verre?
– Det kan man ikke vite. Noen ganger blir folk dårligere av andre grunner. Man kan også se for seg at terapien kan bidra til at de ikke blir så mye dårligere som de ellers ville blitt. Likevel: Noen ganger kan terapi faktisk være direkte skadelig.
Trenden er mer psykoterapi
Ifølge psykoterapiforskning fører terapi til bedring for mer enn halvparten av pasientene. Men om lag en tredjedel faller ut av behandling.
Og et sted mellom hver syvende og hver tiende pasient blir faktisk dårligere mens
de går i terapi. Flor og Kennair beskriver ulike pasienter som har opplevd å bli dårligere. Økt angst og svekket evne til å gjøre hverdagslige ting er noen av de uønskede konsekvensene.
– Mange pasienter ønsker at terapi skal bli et prioritert behandlingstilbud, heller enn tvangsinnleggelser og medikamenter. Det bør det bli. Underbehandling av psykiske lidelser er fortsatt et stort problem. Men terapi er ikke en mirakelkur, sier Flor.
Professor: – Ikke kontroversielt
I en engelsk studie av pasienter med erfaring fra psykoterapi gjennomført av Mike Crawford og kolleger (2016), rapporterte 5 prosent av de 14.500 respondentene at de opplevde varige negative effekter av å ha gått i terapi.
Andre studier har funnet det samme, nemlig en forverring ved slutten av terapiforløpet hos om lag 5–10 prosent av pasientene, bekrefter Ole André Solbakken.
Han er professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo, og forsker på psykoterapi.
– At noen blir dårligere av psykoterapi, er ikke kontroversielt. Det har vi vært klar over de siste tjue årene. Men den positive effekten av terapi for flertallet av pasientene, veier helt klart opp for de negative utfallene, sier Solbakken.
Han er kritisk til at Flor og Kennairs påstand om at dette er noe man ikke snakker om i fagmiljøet. Selv har han forelest om dette for studentene ved Psykologisk institutt ved UiO i mange år.
– Er det forskjell på bevisstheten rundt dårlig psykoterapi hos forskere og hos praktiserende psykologer?
– Psykologer som er utdannet de siste tjue årene, har hatt dette på pensum. Men mange som er på vei inn i yrket, er kanskje mer opptatt av hvorfor terapi fungerer enn hva som skjer når det ikke fungerer, sier Solbakken.
Vet ikke når behandling virker
Tomas Formo Langkaas er psykologspesialist og har anmeldt boken for Norsk Psykologtidsskrift. Han mener forfatterne setter et viktig tema på dagsordenen, men at boken svikter fordi den ikke viser vei videre. Han savner mer konkrete forslag til hvordan problemet med forverring skal løses.
– Når folk blir bedre, er det vanskelig å si om de blir bedre på grunn av terapien eller av andre grunner. På samme måte er det vanskelig å vite hva som er grunnen når folk blir dårligere. Derfor har vi også store problemer med å vite om eller når behandling skader.
– Det høres ikke så bra ut. Du sier altså at dere ikke vet når behandling virker eller når den ikke virker?
– Dette gjelder også i annen behandling, for eksempel innen medisin. Vi kan se om folk blir bedre eller ikke. Men vi vet ikke om det er behandlingen som virker. Det er et grunnleggende problem i all behandling. Jeg tenker at det burde være ufarlig å si at terapi ikke virker for alle.
Terapi kan føre til sykeliggjøring
Flor mener det ikke finnes godt nok språk for å snakke om det som går galt i kontakten mellom behandleren og pasienten.
– Som psykologstudent forberedes man i veldig liten grad på hvordan ting kan skjære seg i terapi. Vi får beskjed om å ikke ha sex med pasientene og ikke komme ruset på jobb. Men det er det, liksom.
Det kan være mange grunner til at terapi kan gi et uønsket resultat, mener Flor. Blant annet mener han det har skjedd en endring i kulturen når det gjelder å ha det vanskelige. Han tror mange opplever at de må til en profesjonell for å få ordentlig hjelp. Heller det enn at de åpner seg om det vanskelige for venner og familie. Det i seg selv kan være en uheldig samfunnsutvikling, tror han.
– I terapi bruker man tid på å snakke om, og å prøve å løse personlige problemer. Da er det lett for at man legger gjerne mindre vekt på det som funker, og de positive ressursene pasienten faktisk har, sier Flor.
I verste fall kan terapi som fokuserer kun på det vanskelige føre til at pasientene får en forståelse av seg selv som sykere og mer unormale enn de er i virkeligheten, tror han.
Tid for å sette på bremsen
Men alt håp er ikke ute. Forskning viser at dersom pasienten kan gi tilbakemelding til terapeuten etter hver time, forsvinner forverringseffekten, forteller Solbakken.
– Selv om terapeuter strever med å identifisere forverring hos pasientene sine, klarer de som regel å rette det opp idet de blir klar over at det skjer en forverring. Det handler om å identifisere det, sier Solbakken.
– Mye handler om å være ydmyke og å informere om risikoen, mener Flor, og legger til:
– Terapi er bra og nødvendig. Men det må ikke tippe og bli svaret på alt. Det er jo ikke en ubegrenset ressurs. Kanskje er det på tide å sette på bremsen.