Fornøyelig krimsatire
En Agatha Christie-inspirert krimsatire uten arsenikk, men ikke helt uten alvor.
åFamilier som går langsomt i oppløsning gjennom opprivende arveoppgjør, er en spesialdisiplin innen krimsjangeren. I Knives Out møter vi en rik forfatter som utløser borgerkrig i familien da han går bort uten å etterlate dem et øre. Rollen som patriarken Harlan Thromby er perfekt for Christopher Plummer, så det er nesten synd at han forsvinner så tidlig.
Men det er nok av uventede godbiter her. Blant annet Daniel Craig som en slags Hercule Poirot med sørstatsaksent, samt en rekke fordums stjerner, deriblant Don Johnson og Jamie Lee Curtis, i rollene som forsmådde arvinger. Dette er ikke en krim som avdekker de psykologiske mekanismene bak motivene, det er snarere en parodi, eller satire, der regissøren Rian Johnson benytter anledningen til å kommentere sin egen samtid.
Arvingene opplever at de har et moralsk krav på Harlans formue, det er deres medfødte rett. Problemet er at veien til formuen er midlertidig stengt av filmens eneste gode person, Harlans sykepleier Marta (Ana der Armas). Hun er vårt moralske kompass i en film full av gribber. Hun beviser til fulle det som er filmens indirekte påstand – at noen ganger må det en innvandrer til for å minne amerikanerne om hvilke verdier konstitusjonen er tuftet på.
Den brysomme innvandrer
Ikke misforstå: Dette er ikke en alvorlig film, men en krimkomedie. Det går fint an å la seg underholde storlig uten å tenke på alvoret jeg mener å fornemme under overflaten.
Skuespillerne ser i hvert fall ut til å more seg over å kunne ta rollene helt ut i det ekstreme. Særlig Daniel Craig fremstår som om han nylig slapp ut av James Bond-tvangstrøyen og nyter å spille en ikke spesielt oppvakt privatetterforsker som løser gåten med en porsjon flaks. I motsetning til Poirot er hans analyser sjelden avklarende.
Han samler riktignok arvingene til en siste gjennomgang der morderen avsløres en gang for alle, men i likhet med oss greier han seg ikke uten Marta. Hun er den som står Harlan nærmest innen han dør, men hun er også et fremmedelement i familien – en innvandrer som lever på deres nåde. De kvalitetene de ser i henne i starten – at hun er hardt arbeidende og pliktoppfyllende – blir ganske snart brukt mot henne når hun kommer i veien.
Som et Cluedo-spill
Regissør Johnson er mest kjent for å ha laget en av de beste Star Wars-filmene i nyere tid (episode 8: The last Jedi). I Knives Out står han for en av de dårligste biljaktsekvensene på lenge, og det er selvsagt tilsiktet og inngår i filmens lek med egne konvensjoner. Derfor er også filmens klimaks, hva angår fysisk action, ganske hårete, der et dødelig kniv-oppsett formet som et lykkehjul løper løpsk.
Det er selvsagt grenser for hvor mange dypsindigheter vi anmeldere kan tilskrive en såpass lett film, og enkelte ganger faller den ganske flatt. Men skuespillerne makter stort sett å spille overfladiske mennesker med den rette dosen infamt vidd, og det krever talent.
Herskapshuset i filmen kunne, som en av politimennene påpeker, vært hentet fra et Cluedo-spill, og kriminalintrigen er deretter. Men deri ligger også den uforpliktende fornøyelsen av å kunne sette seg tilbake og se hvem som spiller kortene sine best. Rollegalleriet består av sjablonger som har hver sin tildelte funksjon, og det er bare Marta som viser seg ikke å spille etter reglene.