GRO HILLESTAD THUNE

[Menneskerettighetsjurist]

Har jobbet som menneskerettighetsekspert både internasjonalt og i Norge. Utdannet advokat.

Var første kvinne i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg. Her jobbet hun i 15 år (1984–1999).

Har vært rådgiver ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.

Tok i 2015 initiativ til «Bekymringsmelding om barnevernet».

, alene i en leilighet på Lindern. Bodde på Nesodden da barna (et sett med trillinger) var små.

Aktuell: Nylig falt nok en dom i en norsk barnevernssak i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Debatten om norsk barnevern har rast igjen, Gro Hillestad Thune har markert seg som en markant stemme og kritiker i debatten.

Bor i Oslo

Barnevernet. Transseksuelle. Homofile. Krigsseilere. Listen over folk og saker hun har engasjert seg i, er lang.

Det vanskeligste? Å fortelle folk at det skjer brudd på menneskerettighetene her i Norge også. At så mange saker nå har havnet i Strasbourg, er alvorlig, mener hun.

FORTVILET. Den torsdagen, i midten av november, kledde hun seg i det mest passende antrekket hun fant i klesskapet. En burgunder dressjakke over en mønstret silkebluse innkjøpt nylig under en ferietur i Italia.

Hun forsøkte flere varianter før hun bestemte seg.

Thune gruet seg ikke til debatten. Forberedte seg ikke. I taxien, på den korte veien fra Lindern til Marienlyst, spurte hun i stedet sjåføren, slik hun ofte pleier å spørre taxisjåfører: «Hva synes du om barnevernet?»

Han likte ikke barnevernet, sa han. Mange han kjente, var redde, redde for at barnevernet skulle komme og hente barna bare de var utenfor huset og lekte.

Gro Hillestad Thune sukker.

– Du blir fortvilet når du hører sånt. Barnevernet skal jo hjelpe folk.

Thune mener de 30 sakene i Strasbourg er en bekreftelse på at noe er galt med det norske barnevernssystemet.

– Det er jo lett å skyve det vekk og si at det tross alt er mye verre andre steder i verden, sier hun.

– For alle land liker å fremstå som snille og bra. Ingen land liker å få beskjed om at de har brutt menneskerettighetene.

Det hender Thune ligger våken om natten. – Jeg får jo ikke helt fred, sier hun.

– Ikke?

– Nei, jeg synes det er vanskelig å nå frem. Jeg tenker spesielt på flyktninger som