Frank Rossavik: Kulturpolitikk er en form for sadomasochisme
Kampen om kronene gir underlige utslag.
En skrytevideo lagt ut av Kulturdepartementet på Facebook 4. november, viser korte filmer av folk som klapper for kulturminister Trine Skei Grande, hopper rundt med takkeplakat eller jubler på informasjonsmøter idet nyheten blir formidlet, alt i glede over å ha fått penger.
På statsbudsjettet for 2020 bevilges tilsammen 287 millioner kroner til 28 regionale kulturbygg, hvorav ti nye prosjekter. Departementet ba om å få hurrafilmer fra mottagerne. Filmen gir assosiasjoner til den fra 2017, der medlemmer av USAs regjering lovpriser Donald Trump og takker for æren ved å få lov å tjene ham.
Hvis poenget var å informere om hva pengene skulle gå til, kunne videoen ha gjort nettopp dét. I stedet vises en flom av servil takknemlighet mot kulturministeren. Eller er det bare en uhøytidelig samling av gledesutbrudd, en kjærkommen kontrast til kultursektorens mye omtalte sutrekultur?
Ringerunden til endel av de jublende ga svar langs hele aksen: Én mente at videoen var uproblematisk, «bare en glede å takke slik». Én mente at departementet alltid forventer underdanighet. Det har pint oss med stramme bevilgninger i årevis, sa en jeg snakket med, og «nå skal vi plutselig takke slik for å få penger». En annen opplevde det som ubehagelig å måtte triumfere slik, av hensyn til andre som ikke fikk støtte.
Så kan man si at det her er snakk om midler til nye prosjekter, ofte kalt engangspenger, ikke driftsstøtte. Dermed blir det en slags konkurranse og ikke så selsomt å juble for seier.
Oslo sluker det meste
Men samtaler med folk i sektoren gir inntrykk av at bildet er ganske likt, uansett hva slags penger det er snakk om. Det gjelder dessuten det meste av kulturfeltet, ikke bare museene. I år etter år flommer pengene over de store institusjonene i Oslo. De forvalter den offisielle, nasjonale kulturarven. Alle utenfor hovedstaden – inkludert tunge museer som utvilsomt også forvalter nasjonal kulturarv – blir nærmest sett på som lokal underholdning.
De seneste årene er det blitt ekstra tydelig, på grunn av det nye Nasjonalmuseet, det nye Munchmuseet, rehabilitering av Nationaltheatret og andre store prosjekter. Men problemet er ikke nytt. En rapport fra Agderforskning i 2009 viste at Oslofolk nyter godt av fire ganger så mange statlige kulturkroner som andre nordmenn.
Den sittende regjeringens generelle innstramming av offentlig sektors pengebruk kommer i tillegg. Driftsbudsjetter som oppleves som trange i utgangspunktet, krymper ytterligere.
Lokale og regionale kulturledere må bukke og skrape for Kulturdepartementet, deretter takke intenst og juble offentlig hvis man en gang er så heldig å få litt mer enn det vanlige, som den nevnte bevilgningen på 287 millioner på statsbudsjettet for 2020.
Blant dem som er avhengig av bevilgninger på statsbudsjettet, er det ofte bare de i Bergen som våger å si åpent fra. Direktør Petter Snare ved Kode Kunstmuseer har tordnet mot Oslos dominans flere ganger.
Disiplinkurs
Da Kulturdepartementet i Trond Giskes (Ap) tid som statsråd arrangerte lobbykurs for kulturledere, fordi man mente de trengte det, var ett av budskapene at de ikke burde bite hånden som mater dem.
Opplysningen stammer fra et kapittel professor Anne-Britt Gran ved Handelshøyskolen BI skrev i boken Kommunikasjon og ytringsfrihet i organisasjoner, utgitt i 2016.
En av Grans konklusjoner etter samtaler med sentrale aktører er at folk i kulturlivet driver det hun kaller «økonomisk selvsensur». De kritiserer ikke hverandre og i hvert fall ikke Kulturdepartementet eller Kulturrådet (som fordeler mange av kronene på departementets vegne), begge deler av frykt for ikke å nå opp i kampen om bevilgninger.
Mer eller mindre frivillig
Det hele fremstilles på en måte som bringer tankene til sadomasochisme, et rollespill der herskerne i departementet nyter å kue ledere av museer og andre institusjoner, elsker å tildele straff, men iblant også gir belønning hvis slavene tilber dem intenst nok og ellers kryper tilfredsstillende.
Sadomasochisme skal være frivillig. Det er den på et vis også her. Ingen tvinges inn på statsbudsjettet. Lokale kulturledere kan – slik Kulturdepartementet stadig krever – øke inntektene fra private givere, publikum, kommuner og fylker. Noen har da også mer å hente på å jobbe bedre med egenfinansiering, men mange vet at nedslagsfeltet er for lite, de rike onklene fraværende og kommunen for fattig.
Da er det tross alt bedre å fortsette å dyrke herskerne i Kulturdepartementet, blant annet ved å sende ydmyke jubelvideoer når det forventes.