TV-serien er den nye kioskromanen
Skuespiller Anders Danielsen Lie er sjokkert over kvaliteten på mange manus.
Tenk deg at du er bygningsarbeider og skal bygge en boligblokk. Men hvor er tegningene? Slapp av, sier entreprenøren, de kommer etter hvert, og i mellomtiden får dere bare improvisere! Omtrent sånn føles det å jobbe i TVdramabransjen.
Når folk sier at TV-serien er den nye romanen, går det kaldt nedover ryggen på meg. For her nedprioriterer man det aller viktigste: Et gjennomarbeidet manuskript.
Etter å ha jobbet i flere år som skuespiller på store norske TV-serieproduksjoner, er jeg sjokkert over hvor mange millioner kroner som kastes bort på halvkvedede viser.
For høyt produksjonstempo
Et godt manus må ha en engasjerende historie, interessant tematikk og karakterer av kjøtt og blod. Det er bærebjelken i all TVdramatikk, og det er alltid et resultat av hardt arbeid. Det finnes ingen snarveier. Jeg har til dags dato aldri sett et dårlig manus bli til en god film eller TV-serie, men jeg har sett nok av eksempler på det motsatte.
Et uløst problem på manusnivå vil gå som en følgefeil gjennom hele prosessen. Likevel virker det som mange produsenter, kanaler og strømmetjenester tror at manus er noe som ordner seg underveis i produksjonen, eller blir til gjennom improvisasjon på filmsettet.
For nå skjer det stadig oftere at bare noen få episoder er skikkelig gjennomarbeidet den dagen man starter innspillingen, mens resten av serien bare er en avansert skisse. Uavhengig av hva man måtte mene om kvalitetsnivået på norsk TV-dramatikk anno 2020, er produksjonstempoet i bransjen blitt for høyt.
Det er som det foregår et våpenkappløp mellom kanaler og strømmetjenester om hvor mange TV-serier man klarer å spy ut pr. år.
Skaper uakseptable arbeidsforhold
Jeg klager ikke først og fremst på vegne av en liten gruppe privilegerte skuespillere, men på vegne av alle filmarbeiderne som nå har mesteparten av inntekten sin fra TV-serier. Jeg vet at det er mange som er frustrerte der ute, men få tør å si det høyt.
Halvferdige manus går utover alle fagfunksjoner i en filmproduksjon og skaper uakseptable arbeidsforhold.
Hvis du for eksempel jobber med lys, scenografi og rekvisitter, er du helt avhengig av en forutsigbar produksjonsplan for å gjøre jobben din ordentlig. Når alt endrer seg kontinuerlig i produksjonen fordi det fortsatt er «hemmelig» hva som skal skje de siste episodene, får du ingen mulighet til å legge en fornuftig plan for arbeidet ditt.
Det blir også umulig å planlegge for familie og barn. Filminnspilling er ikke en 09-16-jobb. Dagene er lange og intense, og ofte er opptaksstedet langt fra der man bor, slik at reisevei kommer i tillegg. Når scenene for neste uke ikke er skrevet, vet du ikke om du skal jobbe natt eller dag eller om du får hentet eller levert i barnehagen.
Respektløst overfor publikum
Dette er ikke bare intern bransjekritikk. Dårlige, halvferdige manus går også utover kvaliteten på TV-seriene.
Jeg syns det er respektløst og uansvarlig overfor publikum. Vi ber om folks oppmerksomhet i åtte timer. Åtte timer av deres travle liv, som de aldri får tilbake. Jeg mener vi skylder dem å ha skrevet ferdig manus før vi starter innspillingen. Dessverre tror jeg ikke TV-serier konkurrerer på gjennomgående kvalitet fra start til mål, men på i hvilken grad man får seerne hek
Dette er ment som et varsko til alle oss som jobber med TV-drama ”
ta i løpet av de første episodene.
TV-serier er litt som Valium: best i starten, deretter mest søvndyssende og avhengighetsskapende. En liten dose når ungene endelig har lagt seg. Dermed kan man fortsette å sette uferdige produksjoner i gang selv om bare de tre-fire første episodene henger på greip. Det er rett og slett for få som bryr seg om hvorvidt kvaliteten på serien daler etter ca. halvgått løp.
Det viktigste er et bunnsolid manus
Jeg syns det er positivt at mange av strømmetjenestene satser så mye penger på originalskrevet TV-drama. Men mange hadde hatt godt av å fokusere mer på kvalitet enn kvantitet.
Noen ganger føles det som man er med i en uendelig lang reklamefilm. Man skal bare dekke et konsumeristisk behov, fylle
en slot i et sendeskjema. Det jobbes flittig med mood boards, visuelle innpakninger og lanseringsstrategier for sosiale medier. Tåler markedet enda en scandi-noir? Kan Exit krysses med SKAM?
Ja da, vi jobber i et kommersielt felt. Og jeg skjønner at den risikoaverse TV-bransjen er engstelig for ikke å treffe målgruppen når budsjettet er oppunder 100 millioner. Men det jeg ikke skjønner, er at de tør å nedprioritere det aller viktigste for å lykkes: Et bunnsolid manus.
Dette er ment som et varsko
Jeg vil ikke kritisere enkeltprosjekter med denne kronikken.
Det er selvfølgelig noen eksempler på gode norske TV-serier fra de siste årene. Noen av dem er blitt til på akkurat den måten jeg kritiserer, mot alle odds, fordi flinke folk har jobbet hardt. Derfor er dette ment som et varsko til alle oss som jobber med TV-drama.
Jeg håper vi snart kan stoppe litt opp og spørre oss selv: Hvor er vi på vei? Jobber vi på en bærekraftig måte som tar vare på de menneskelige ressursene som finnes i bransjen, eller er vi i ferd med å la oss sluke av våre egne bulimiske seervaner?
Vi kommer rett ut av en høytid med overspising. Nå er vi godt i gang med høysesongen for fråtsing i TV-serier. Derav forslag til forsinket nyttårsforsett til produsenter, manusforfattere, regissører, kanaler, strømmetjenester og distributører: Si nei til prosjekter som åpenbart ikke er ferdige. Tidsrammen fra grønt lys til man skal levere et ferdig produkt, er blitt altfor kort.
Vi må slutte å gjøre det viktigste til slutt, nemlig å skrive manus.
Tenk deg at du er bygningsarbeider og skal bygge en boligblokk. Men hvor er tegningene? Slapp av, sier entreprenøren, de kommer etter hvert, og i mellomtiden får dere bare improvisere!, skriver Anders Danielsen Lie.
I en kronikk med tittelen «TV-serien er den nye kioskromanen» går den norske filmskuespilleren, musikeren og legen hardt ut mot manusarbeidet i norske TVserier.
«Jeg vet at det er mange som er frustrerte der ute, men få tør å si det høyt. Halvferdige manus går utover alle fagfunksjoner i en filmproduksjon og skaper uakseptable arbeidsforhold.», skriver han videre.
Fort i svingene
Aksel Kielland, kritiker i Morgenbladet, beskriver kronikken som et kjærkomment utspill. Han sitter med et inntrykk av at produksjoner av serier er et rent industrielt spørsmål.
– Som anmelder får man regelmessig følelsen av at det går fort i svingene med norske TV-serier. Ofte virker det som at ambisjonen er å lage noe som er bra nok snarere enn faktisk bra, sier Kielland.
Han trekker frem første sesong av NRKserien Mammon og Netflix-serien Hjem til
jul som eksempler på mindre vellykkede norske serier, men presiserer at han som kritiker kun bedømmer sluttproduktet og derfor ikke har innsikt i produksjon og manusarbeid.
Aftenposten har vært i kontakt med
Hjem til jul- regissør Per-Olav Sørensen og manusforfatter for Mammon, Gjermund Stenberg Eriksen.
De ønsker ikke å kommentere Kiellands kritikk.
Savner kritisk samtale
Kielland mener imidlertid at norske kritikere må ta sin del av skylden da TV-anmeldere stiller for lave krav til serier generelt. TV-anmelderens viktigste funksjon er ikke lenger å si noe om serien som vises, men å anbefale nye serier, ifølge ham.
– Den generelle holdningen til TV-serier som fenomen og aktivitet er blitt såpass ukritisk positiv at vi i praksis har sagt fra oss muligheten til å føre en opplyst samtale om fortellingene som når flest nordmenn.
Han mener Danielsen Lies metafor om et «våpenkappløp» er en presis oppsummering av situasjonen for norske TV-serier.
– Når publikum sluker serier som om det var en ekstrajobb, og anmelderne heier dem frem, er det bare sunt næringsvett å produsere i stort volum – ikke minst når staten setter av stadig mer penger i støttemidler, mener Kielland.
Det eneste som kan bidra til høyere kvalitet er en mer kritisk offentlig samtale rundt seriene som lages – en samtale som inkluderer flere enn bare anmeldere, tror han.
– Forhåpentlig kan det at en av landets mest prominente film- og TV-skuespillere nå kommer med dette utspillet, bli starten på en slik samtale.
Vil ikke henge ut enkeltprosjekter
Problemet er ikke nytt, ifølge Danielsen Lie. Han har tenkt på dette i flere år. Likevel tror han det er blitt verre de siste årene.
– Altfor ofte skjemmes TV-serier av billige plotløsninger og fortellertriks for å kompensere for at man ikke har nok innhold.
– Hva man faktisk har på hjertet, kommer i annen rekke, sier Danielsen Lie.
Han mener prosjekter med løse planer skaper uforutsigbarhet, vanskelige arbeidsforhold og lav kvalitet.
Hovedsakelig ligger ansvaret hos produsenter og distributører, altså kanalene og strømmetjenestene, mener skuespilleren. Også regissører og manusforfattere har et ansvar.
Danielsen Lie ønsker imidlertid ikke å komme med konkrete eksempler på norske TV-serier der manusarbeidet har vært for dårlig.
– Jeg ønsker ikke å henge ut enkeltprosjekter, jeg vil først og fremst kritisere måten vi jobber på. Å gå løs på et enkelt prosjekt ville tatt oppmerksomheten vekk fra det.
– Sjeldent gode
Manusforfatter og regissør Thomas Seeberg Torjussen, som står bak serier som
Koselig med peis og Zombielars, er langt på vei enig med Danielsen Lie.
Han presiserer likevel at ordet «ferdig»
Når det lugger, tror jeg det er grunn til å kaste et blikk på manusene
”
Morten Ståle Nilsen, filmkritiker i VG
Altfor ofte skjemmes TV-serier av billige plotløsninger og fortellertriks for å kompensere for at man ikke har nok innhold
”
Anders Danielsen Lie, skuespiller
når det gjelder manusarbeid kan være dypt problematisk i filmbransjen.
– Hvis du ikke liker fortellingen forfatteren har skapt, kan du som produsent stemple den som uferdig, utmatte originalforfatteren med endringskrav og ansette nye forfattere du tror vil gjøre manuset «ferdig». Disse seriene blir sjeldent gode, og produsenten hadde gjort klokt i å utsette eller avlyse opptak, sier Torjussen.
Han legger til at utsettelser eller avlysninger knapt skjer. Får man støtte til å lage film eller TV, går man i gang og håper på det beste, nesten uansett.
Torjussen tror det kan lønne seg å ha en sterk serieskaper som følger hele prosessen, fra idé til ferdig klipp. På den måten tror han man kan unngå kaoset og hastverket Danielsen Lie beskriver.
– Ikke unikt for Norge
Også VGs filmkritiker Morten Ståle Nilsen tror Danielsen Lie er inne på noe sentralt.
– Det er ingen som klager på de mer tekniske aspektene ved norske TV-serier lenger, og svake skuespillerprestasjoner er sjeldne å se. Når det lugger, tror jeg det er grunn til å kaste et blikk på manusene. Jeg tror han har rett i at det produseres for mye, for fort, mener Nilsen.
Han legger til at problemet ikke er unikt for Norge. Et ekstremt produksjonstempo preger også den amerikanske strømmebransjen, og langt ifra alt som lages er like bra, ifølge Nilsen.