13-åring fikk jobben med å hevne drap på IS-sjef
– Jeg angrer på det jeg gjorde, jeg har ingen sympati med IS, sier han i dag.
Han var bare 12 år gammel da han sluttet seg til Den islamske staten. «Abdul» ble med fordi den voksne broren hans var en av de lokale propagandasjefene for IS.
Så ble storebroren drept, truffet av en flybombe. En dobbeltagent hadde pekt ham ut som et mål.
IS mente de hadde avslørt dobbeltagenten og dømte ham til døden. Da han skulle henrettes ved halshugging, falt oppgaven på den da 13 år gamle broren.
– De ga meg kniven og sa det var min plikt å halshugge ham, sier Abdul til Aftenposten.
Han er nå 15 år gammel og befinner seg i det myndighetene i det nordøstlige Syria kaller et rehabiliteringssenter. Han og cirka 100 andre gutter får bevege seg ganske fritt rundt inne på senteret. Men utenfor er det væpnede vakter.
– Jeg visste ikke hva jeg gjorde
Abdul forteller at han vokste opp i en stamme der det er tradisjon for blodhevn. Hvis noen dreper en av dine slektninger, da er det din plikt å drepe ham.
– Jeg følte også at jeg ønsket å ta hevn for drapet på broren min, sier Abdul.
Så han gjorde som IS-folkene sa og kuttet hodet av mannen. IS’ propagandaavdeling filmet drapet og la det ut på nettet. Videoen var en av mange som viste hvordan terrorgruppen fikk barn til å begå drap.
– Jeg var redd. Jeg visste ikke hva jeg gjorde, sier Abdul til Aftenposten.
Da videoen ble publisert, ville familien til Abdul få ham vekk fra IS-området. Løsningen ble at han overga seg til kurdiske myndigheter i januar 2018.
– Jeg angrer på det jeg gjorde, jeg har ingen sympati med IS, sier han til oss.
– Kan gi en dom på syv år
Rehabiliteringssenteret er noe myndighetene i det nordøstlige Syria ikke viser frem så ofte. Før Aftenpostens besøk er det gått flere måneder siden sist de lot presse få tilgang, får vi opplyst. Vi fikk vite om stedet fordi en lokal dommer fortalte at barn helt ned i 12-årsalderen blir dømt for forbrytelser begått på vegne av IS.
– Et barn som har halshugget noen, kan få en dom på syv år, sa dommeren. – Barnet sendes ikke i fengsel, men til et rehabiliteringssenter.
Det er det rehabiliteringssenteret vi nå har fått tilgang til.
Ungdommene som er her, kaller det et fengsel. De får ikke lov til å dra derfra og har svært begrenset omgang med omverdenen. Internett er forbudt. Ingen får lov til å ringe familiemedlemmer. Brev som blir sendt, er ikke blitt besvart, sier flere av ungdommene.
Det er meningen at ungdommene skal få besøk av familiemedlemmer. Men etter Tyrkias angrep på Syria er alle familiebesøk blitt stoppet. Ungdommene får heller ikke lov til å se nyhetssendinger på TV.
12-åring: – Jeg vil hjem
En 12-åring fra Pakistan forteller oss at han har vært i ungdomsfengselet i en måneds tid. Før det var han i Al-Hol-leiren der 3000 utenlandske IS-kvinner og de 7000 barna deres befinner seg. En kvinne der hjalp ham med å opprette en Facebook-konto, slik at han kunne kontakte faren og resten av familien i Pakistan.
I Syria har han ingen gjenlevende familiemedlemmer etter at moren, søsteren og storebroren ble drept i et flyangrep. Familien i Pakistan sa det ikke var noe de kunne gjøre for å få ham hjem. De ba ham kontakte Røde Kors.
– Etter at jeg snakket med Røde Kors ble jeg sendt hit, forteller 12-åringen.
– Og nå da? spør vi.
– Nå har jeg ikke kontakt med noen. Det er ikke bra her. Jeg vil tilbake til Pakistan.
Han er ikke den eneste 12-åringen her heller. På samme rom som ham bor det en foreldreløs 12-åring fra Tadsjikistan.
Noen har beholdt sterk tro på IS
Da Aftenposten besøker ungdomsfengselet, er det 96 gutter her i alderen 12 til 18 år. Cirka halvparten er syrere, mens resten er fra alle verdenshjørner.
De syriske barna er i ferd med å få sakene sine avgjort i det lokale rettssystemet eller er allerede blitt dømt til å være der i opptil syv år. De utenlandske barna er der på ubestemt tid, i et juridisk ingenmannsland.
I løpet av vårt to timer lange besøk snakker vi med gutter fra Pakistan, Tadsjikistan, Tsjetsjenia, Tyrkia, Tyskland og Trinidad og Tobago.
– Cirka 20 av guttene er fra vestlige land, opplyser direktør Jeger Fayad.
Det er særlig de som er fra vestlige land som er mest radikale og som har bevart sin tro på IS, mener han.
Fra annet hold får vi høre at en gruppe på 10–12 gutter forsøker å overbevise de andre guttene om at de må beholde troen på IS.
– Det er ikke lett å avradikalisere barna, og for noen av dem kommer det til å ta lang tid, sa direktøren
– Straff meg, ikke sønnen min
Noen av guttene er dømt for grove forbrytelser eller er mistenkt for å ha begått kon
Det er ikke bra her. Jeg vil tilbake til Pakistan. ”
12 år gammel gutt
krete voldelige handlinger. Andre er blitt fengslet fordi myndighetene har mer vage mistanker om at de var med på krigføring for IS.
En av dem som bedyrer sin uskyld, er en 16 år gammel gutt fra Trinidad og Tobago. For oss som reportere er det en spesiell opplevelse å møte ham, siden vi traff moren hans 11 måneder tidligere. Da satt hun bakpå et lasteplan sammen med andre kvinner som nettopp hadde kommet seg ut av IS-området.
– Jeg er bekymret for moren min. Hun er syk, og jeg skulle gjerne ha vært hos henne, sier han.
Moren er nå i Roj-leiren, den minste av leirene der myndighetene har plassert kvinner med IS-bakgrunn. Vi besøker leiren og møter henne der like etter at vi har møtt hennes sønn.
– Hvis noen skal straffes for at vi havnet hos IS, så er det meg. Sønnen min har ikke gjort noe galt og må få komme ut fra stedet der han sitter, sier moren.