Stormaktene må fortsette arbeidet for fred i Libya
Det var oppnådd enighet om våpenhvile. Mandag skulle dokumentet undertegnes av partene i Moskva. Søndag sto et toppmøte i Berlin om veien videre mot en fredsløsning, på planen. Møtet i Moskva endte i skuffelse. Feltmarskalk Khalifa Haftar, en opprørsleder som kontrollerer østlige deler av Libya, reiste hjem uten å undertegne. Nå er det uvisst hva som skjer.
Etter at den mangeårige diktatoren Muammar Gaddafi i 2011 ble styrtet og drept i en oppstand som ble støttet av Nato, har det ikke vært noe å glede seg over for libyerne. Landet har stort sett vært uten fungerende sentralregjering, voldelig og lovløst.
I dag sitter to menn med det meste av makten: Fajez al-Sarraj leder en internasjonalt anerkjent, provisorisk regjering, som ble dannet i 2015, etter en FN-ledet prosess. Den andre er altså Haftar.
En offensiv for å erobre hovedstaden Tripoli ble startet av Haftar i fjor. 280 sivile og 2000 soldater er drept. 146.000 libyere er på flukt. Tallene er gitt av FN.
Tyrkia er en viktig alliert for al-Sarrajs regjering, mens blant andre Russland, Egypt og Sudan støtter Haftar. Sudan sender inn våpen og krigere, til tross for at Libya er under sanksjoner som skal hindre utenlandsk
Altfor mange er mer interessert i å ha makt i det oljerike landet, enn i å gi libyerne fred ”
våpenhjelp. Tyrkia og Russland har stilt seg i spissen for et fredsinitiativ. Tross støtte fra blant andre Tyskland og Frankrike har det altså ikke ført frem foreløpig.
Nøkkelen er at den provisoriske sentralregjeringen får ro på seg til å legge grunnlaget for valgene den har lovet. Da må Haftar vike. Også han lover å holde valg, men har mindre troverdighet som demokrat.
Russland må bidra. Det samme må USA. President Donald Trump skapte forvirring ved å ringe Haftar i fjor vår, noe som ble oppfattet som støtte. Trump snudde tilsynelatende tvert om på USAs diplomatiske linje, til stor frustrasjon for landene som prøvde å stanse Haftar. Hvor USA nå står, er ikke helt klart.
USA er ikke alene om forvirrende opptreden. Frankrike støttet Haftar i en periode, også med soldater.
Dessuten er Tyrkias opptreden tvetydig. Recep Tayyip Erdogan, landets stadig mer selvsikre president, støtter våpenhvilen, men sender samtidig militære styrker til Libya. Erdogan sier de skal fungere stabiliserende og ikke gå i kamp, men Tyrkia ivaretar også egne interesser som regional stormakt.
Altfor mange er mer interessert i å ha makt i det oljerike landet, enn i å gi libyerne fred. Uansett er det å håpe at prosessen som nå nesten ga resultater, fortsetter.