Putin eller dissidentene – hvem skal Norge høre på?
Da jeg leste Glenn Diesens og Arne Treholts kronikk «Norge som frontlinje mot Russland» (Aftenposten 4. januar), var min første reaksjon en lattermild forfjamselse. Forfatternes bilde av Russland som en vennlig og fredelig nabo som tilsynelatende ble tvunget av det fiendtlige Vesten til å invadere Ukraina og bombe Syria, fremstår temmelig surrealistisk. Like surrealistisk som utsikten til at Erna Solberg innfører russiske tilstander i Norge ved å kaste Jonas Gahr Støre i fengsel, rense NRK for sosialister og forby Klassekampen.
Karikatur til side: Ideen om Norge som medlem av den arktiske eurasiske koalisjonen med de russiske (og kanskje kinesiske) brødrene som utfordrer USA og Nato, er like bisarr som den er farlig.
Riktignok vant fornuftsjournalistikken gjennom en elegant og faktabasert replikk av Kjell Dragnes (Aftenposten 7. januar). Den viste at Putins realpolitikk ikke bare er en reaksjon på vestlige handlinger; den er en del av ekspansjonistiske planer som inkluderer militarisering og modernisering av russiske styrker i den arktiske regionen, samt en serie blodige, væpnede inngrep i Ossetia, Georgia, Krim, Ukraina og Syria.
Så splid og forvirring
Jeg kjenner og beundrer Russland hovedsakelig fra dets litterære mesterverker og mitt vennskap og arbeid med russiske dissidenter. Mens jeg leste begge kronikkene, kunne jeg derfor ikke la være å tenke på opposisjonelle, «kjetterske» bilder av Putins Russland slik de kom frem på en konferanse i Warszawa i april 2019 om politisk reportasje.
Der sa fremtredende russiske dissidenter at Putins krig i dag ikke utelukkende dreier seg om militære inngrep. Den suppleres med en heftig produksjon av kollektive hallusinasjoner.
En opposisjonell forfatter, Viktor Jerofejev ( Den russiske sjelens encyklopedi), insisterte på at Putins nye autoritærisme dreier seg om å forplante den i alle ideologier og bevegelser, både i og utenfor Russland (fra Orbans Ungarn til Le Pens Frankrike og Nigel Farrages brexit), for å så splid og forvirring i vestlige demokratier.
Og Masha Gessen, forfatteren av den prisbelønte anatomi av Putins Russland The future is history: How totalitarianism reclaimed Russia, fortalte meg at Putin har klart å bygge en mafiastat basert på de gamle totalitære strukturer, det vil si en unik blanding av frykt, terror og drømmen om gjenvinning av den russiske keiserlige storhet.
Ifølge Gessen, som nå jobber for magasinet The New Yorker, har endringer i Russlands geopolitikk liten relasjon til uvennlige handlinger utenfra.
Putin hater Vesten ikke på grunn av det Vesten gjør, men på grunn av det Vesten i hans øyne er: dekadent, hyklersk, arrogant, homoerotisk, demokratisk og feministisk. «Da jeg valgte mitt eksilsted», la hun til, «måtte jeg ta om bord amerikanske grusomheter i utlandet. Men i USA kan jeg bli gay, og ingen setter meg bak lås og slå for en sammenligning av Trumps røde slips med en autoritær penis».
Gjenoppfinner historien
Peter Pomerantsev (forfatter av Ingenting er sant og alt er mulig) hevdet at det nye Russland ikke bare handler om nettsabotasje, løgner, lekkasjer og informasjonskrigsføring. Putin gjenoppfinner historien på måter som gjør Trump til en lille-Putin.
Et strålende ferskt eksempel på nettopp dette kommer fra et møte i Den Eurasiske økonomiske unionen (EAEU) i St. Petersburg 20. desember 2019. Der erklærte Putin at «Polen bærer ansvaret for utbrudd av 2. Verdenskrig og holocaust». I løpet av noen få minutter utfordret han alt vi har lært om den russisk-tyske Molotov-Ribbentrop-pakten, som i august 1939 delte uavhengige europeiske stater mellom det totalitære Sovjet-Russland og Nazi-Tyskland. Men ifølge Putin var ikke Polen det første offeret for den samordnede nazistiske og sovjetiske invasjonen, tvert imot «bør Polen be om unnskyldning for å ha forårsaket krigen og støttet Hitler» (Kremlin.ru).
Voldsom informasjonskrig
Jeg skal ikke spekulere på hvorfor Putin så grovt forfalsker europeisk historie akkurat nå. Han vil sikkert destabilisere Vesten, men han har også en langsiktig plan hvor han kan bruke den pågående fremmedgjøring av Polen i Europa som et skritt på veien til å realisere sin storslåtte visjon om Novaja Rossija eller Eurasia.
Det som er viktig, er at de polske – og norske – grensene mot Russland i løpet av de neste tiårene vil være gjenstand for en voldsom informasjonskrig med vrangforestillinger og totalitære triks. Den amerikanske historikeren Timothy Snyder har fanget essensen av denne nye typen krig
Moderne dissidenter tilbyr uvurderlig innsikt i den totalitære ondskapen
føring i sin bok The Road to Unfreedom.
«Mange vestlige troende tror at Russland henger etter», skriver han. Men «Russland kan være foran», det vil si at Vesten blir mer som Russland forestiller oss å være: manipulert, forvirret av falske nyheter, sterkt polarisert og, til slutt, autoritære som Russland.
Dissidentenes visdom
For å gå tilbake til dissidentenes visdom: Jeg husker biblioteker i Oxford på slutten av 1980-tallet, med kilometer med vitenskapelige bøker som strebet etter å misforstå det sovjetiske imperiet.
Hvorfor snakket ikke forfatterne med dissidenter? lurte jeg på. Hvorfor har så få tunge analyser av det kommunistiske Russland sitert Solzhenitsyn, Sakharov, Nadiezda Mandelstam, Natalia Gorbanievska? Er det fordi folk som er imot autoritærisme antas å være ikke-representative, fordomsfulle eller direkte paranoide?
Dessverre har denne anti-dissidentskjevheten vært en del av rapporteringen om autoritære stater også i dagens medier.
Ta nylige TV- og pressemeldinger som fremstiller folkets tilsynelatende forkjærlighet for general-martyren Qasem Soleimani.
Det lange sørgetoget så fotogent ut. Men hvis journalistene tok seg bryet med å snakke med dissidenter, kunne de også ha rapportert om dybden av folkehatet mot Soleimani, en av de mest brutale slaktere av den iranske demokratiske opposisjon.
Tilbyr uvurderlig innsikt
Hvis det er en lekse vi kan lære av den demokratiske kampen over hele verden, er det denne:
Moderne dissidenter tilbyr uvurderlig innsikt i den totalitære ondskapen hvis eksistens vi nekter å erkjenne.
Det er en flott russisk vits som fanger deres visdom: Hva er en sann kommunist? Det er en som har lest alle verker av Marx, Lenin og Mao. Og hvem er en antikommunistisk dissident? Det er en som har lest alle verk av Marx, Lenin og Mao, og som forsto dem.