Kunst man nesten ikke merker
Etter seks måneder føles det fortsatt som om Oslobiennalen ikke har kommet i gang, men en skulpturpark på Økern redder inntrykket.
Jeg står mellom tre rundkjøringer på Økern mens bilene suser forbi. Her, i dette ugjestmilde strøket av byen, ligger skulpturparken Oslo Samlede verker – OSV, sammensatt av Jan Freuchen, Jonas Høgli Major, Sigurd Tenningen. Installasjonen er en del av Oslobiennalen.
Andre biennaler varer et par-tre uker annethvert år, Oslobiennalen skal foregå fem år i strekk. Visstnok med kun et års pause til neste utgave. Målet er å vise frem kunst, Oslo, og å utfordre biennale-begrepet.
Oslos samlede verker
Her er de altså: et villsvin (fra Firenze), en snegle, to rådyr, en blå fugl og enda en fugl i betong. I tillegg er det et gigantisk rør, også av betong, som man kan gå gjennom mens man fantaserer om hva det egentlig er. Et kloakkrør? Og så er det en metallplate med masse rust på. Det føles fiendtlig.
Snegl (1969) av Sivert Donali er barnslig på den måten lekeapparater/skulpturer som står mellom boligblokker er. Skule Waksviks Rådyr med kalv (1990) er tacky, men får en viss kvalitet ved å stå akkurat her. Dette triste og forlatte stedet – ødelagt av utviklingsplaner, politikere, menneskelig kaos og skapertrang – var en gang dyrenes. Nå er det ikke engang menneskenes. På 20 minutter passerer tre mennesker til fots.
Skulpturene er halvveis rammet inn med en sveiset firkant av stål. Det er som om skulpturene bare er kastet tilfeldig inn i dette åpne rommet. Snegl er halvveis på vei vekk.
Det største blikkfanget er ikke en del av selve utstillingen. Cirka to hundre meter mot sør strekker den modernistiske Høyblokken Økern Senter seg 66 meter i været. Bygget står tomt og venter på å rives. Uten praktisk funksjon er blokken redusert til et symbol eller et monument. Er den kanskje del av skulpturparken den og?
Knut Henrik Henriksens Bird in space (2014) danner et slags par med blokken. Den abstrakte fuglen er gjort i Erling Viksjøs naturbetong, et materiale en finner igjen i både Høyblokken og Y-blokken i Regjeringskvartalet. Økern Senter sto ferdig i 1969, Y-blokken i 1970. Bird in Space er fra 2014, men strekker seg i likhet med
En del av
Det er som om skulpturen ikke tar opp plass i byrommet ”
bygningene mot himmelen. OSV fremstår som en karikatur på omgivelsene. Lysstoffrørene som henger fra jernskjelettet er reklameskilt. Og kaoset i skulpturparken overgås til de grader av kaoset rundt: En motorvei dundrer inn og ut av en tunnel, en betongpipe titter opp fra undergrunnen, fra byggeplasser i nærheten hører man konstant dunking. Og kronen på verket: en pizzasjappe midt på en parkeringsplass.
At man snur blikket mot alt dette er en kvalitet ved skulpturparken.
For det er ikke disse seks-syv skulpturene som er Oslos samlede verker. Det er
det Oslo som er. Og hva i all verden er det som foregår her?
På grensen til meningsløs
Oslobiennalen er en blekksprut som strekker kunst-tentaklene sine vekk fra Oslo sentrum og de etablerte institusjonene. På Stovner T-banestasjon finner man en syvendedel av verket Seven works for seven
locations of Hlynur Hallsson.
Et utsagn er skrevet på veggen, på tre forskjellige språk, med tre mildt forskjellige betydninger. På norsk står det en faktasetning om Marianne Borgen. De tilhørende setningene på islandsk og nordsamisk er vanskeligere å tolke. Vanskelig er det også å føle noe spesielt av dette. Ok – folk i Oslo snakker mange språk – det visste vi fra før.
Skrift på vegg har vi også sett før, spesielt på T-banestasjoner.
Mer sentralt, nærmere bestemt i Olafiagangen mellom Grønland og Oslo Plaza står skulpturen a round around a round around a round around a round around a round around. Det er en hvit port som er laget av den brasilianske kunstneren Marcelo Cidade. Han har selv bakgrunn som graffiti-artist, men graffitien i området får mer oppmerksomhet enn verket hans.
En fyr med en sigarett i munnen stopper for å ta bilde av en piece. Ingen legger merke til porten.
Jeg snurrer litt på porten (interaktivt!) og får et blikk som sier «hva driver du med?» fra en forbipasserende. Etter å ha åpnet porten blir jeg stående og observere. Folk går gjennom den som om den alltid har vært åpen. Så stenger jeg den, og da går folk går rundt. Uten å titte opp fra mobilene sine.
Det er som om skulpturen ikke tar opp plass i byrommet. Det gjør at den først føles ubetydelig, på grensen til meningsløs. Det er som om den alltid har vært der. Samtidig er det gøy å påvirke ukjente menneskers bevegelser. Hva annet lar vi oss påvirke av som vi ikke merker?
Postkort
Noen dager senere rekker en venn meg en bok som hun mener jeg må lese i julen. Som bokmerke har hun et svart-hvitt postkort av Y-blokken. Kunstneren bak heter Katja Høst. Postkort som dette kan man få tak i en rekke steder i byen – som en del av Oslobiennalen.
Dette femårige prosjektet slipper vi tydeligvis ikke unna. Men hittil setter det få dype spor.