Trygdeskandalen er ikke som andre skandaler
En svær politisk skandale skal ikke komme rekende på en fjøl. Det ødelegger hele dramaturgien.
En statsminister skal ikke være blant de første med S-ordet ”
Trygdeskandalen er ikke som de andre skandalene. Skandaler må få begynne i det små og balle på seg. Spenningen må i rykk og napp få bygge seg opp til et klimaks. Først bør en våken journalist få ferten av noe. Det skal komme et tips, i første omgang gjerne anonymt, om noe småsensitivt som avisen gjør lurt i å sjekke.
Det skal graves i offentlige postjournaler. Det skal tas en haug med telefoner og drikkes kaffekopper. Så skal det, gjerne etter ukers systematisk og samvittighetsfullt arbeid, komme et oppslag som er ytterst uheldig for en eller flere av maktens kvinner og menn.
I de påfølgende dager kan noen blir drevet fra skanse til skanse. Det kan bli sagt ting som forverrer alt sammen.
Er det til slutt en statsråd som må ta hatten av stumtjeneren for siste gang, høynes sjansen i betydelig grad for at den gravende journalist blir hedret med pressepris.
Leverte sjokket selv
Trygdeskandalen brøt fra første stund med denne malen. Det var makten selv som stakk hull på byllen. Statsråd Anniken Hauglie, NAV-sjef Sigrun Vågeng og avtroppende riksadvokat Tor-Aksel Busch innkalte til pressekonferanse og sa politisk sjokkerende ting.
Snart kom statsminister Erna Solberg på banen og karakteriserte saken som en skandale.
Heller ikke dét var på noen måte etter boken. En statsminister skal ikke være blant de første med S-ordet. Hun skal beskjemmet bli presset til å innrømme at det foreligger en skandale etter at pressen har utført samfunnsoppdraget.
Og da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité holdt sine høringer, var det ingen spennende «deep throat» eller varsler, ingen sene avsløringer fra mediene, men den forhenværende riksadvokaten som leverte de mest poengterte og graverende oppsummeringene.
Vil verke i kroppen lenge
At flere titall mennesker ble kastet i fengsel for ikke-lovbrudd, på grunn av myndighetenes sviktende oppfølging av EØSregelverket, er en skandale så stor at det i årevis fremover vil verke i kroppen til gravejournalister som ikke oppdaget det.
I dag utgis på Res publica forlag en skandalebok, «Politiske skandaler. Sex, korrupsjon og maktkamp», skrevet av statsviter Kim Arne Hammerstad fra Universitetet i Bergen.
Han har gjort et ambisiøst forsøk på å telle, karakterisere, rubrisere og vurdere effekten av politiske skandaler fra statsminister Per Bortens lekkasjesak i 1971 til seks skandaler i 2018, knyttet til navnene Thommessen, Listhaug, Tonning Riise, Leirstein, Keshvari og Skei Grande, sistnevnte tatt med under tvil.
Hammerstad trekker skiller, metodisk krevende, mellom privatlivsskandaler, økonomiske skandaler, maktskandaler og «pratskandaler», det siste løselig definert som resultatet av impulsive og dårlig gjennomtenkte utspill som kommer ut av kontroll.
Til bruk i selskapslivet
Han har funnet 12 skandaler som har rammet Frp, hvorav halvparten i kategorien privatlivsskandaler. Høyre og Ap kan notere seg for 11 skandaler hver, Venstre og Sp for tre, KrF og SV for én hver.
«De siste to årene har jeg kunnet dra den ene morsomme historien etter den andre på fest og andre sosiale sammenkomster om alle skandalene du skal få lese om i denne boken. Nå er det en glede å gi disse historiene videre til deg. Bruk dem gjerne på fest – jeg kan love deg at det får opp stemningen.»
Så skal det sies, både før og etter gjennomlesningen av denne skandalekavalkaden, at det må finnes bedre måter å løfte stemningen i et selskap på.
Skandalen ligger i håndgrepet
For de falmer med årene, disse skandalene, og mange er bare triste. Den dramatiske «Syse-saken» i 1990, en statsministers for sene innsending av årsregnskap for en bygård i Pilestredet til Brønnøysund-registeret, var knapt å regne for en sak.
Åslaug Hagas sorti som Sp-nestleder skyldtes ikke ulovlig oppføring av en liten fillebrygge på Vestlandet eller ulovlig utleie av et stabbur. Som i flere senere skandaler, var det ikke feilgrepet i seg selv, men håndteringen av feilgrepet som ble den store og avgjørende saken.
Det er slik det gjerne konkluderes i Dagsnytt 18, i kommentarspaltene, i kommunikasjonsbyråene og på Stortinget.
Prat avler skandaleprat
I de kommende år vil pratskandalene øke mest, tror forfatter Hammerstad, og naturligvis har det med de sosiale mediene å gjøre. Igjen og igjen kan politikere selv ta regien og plumpe dypt i en 24 timers lett antennelig utspills- og debattkvern.
Men boken ble skrevet før den helt nye typen skandale som vi nå opplever, den toppstyrte der myndighetene selv forsøker å ta hele grovjobben fra avsløring via opprulling til klimaks. Også den varianten fortjener bred behandling i den videre meta-debatten om skandaler.