Nei, turen vår over Nordpolen var ikke et PR-stunt
Polfareren tar til motmæle mot påstander og kritikk. Meninger
Interessen for turen vår over Nordpolen har vært stor. Men jeg ser også at noen av påstandene fremsatt i pressen trenger oppklaring. Det gjelder ikke minst to artikler i Aftenposten. Den ene er et debattinnlegg skrevet av journalist i Minerva Jan Arild Snoen den 10. desember, den andre en artikkel som lener seg på eventyreren Stein P. Aasheims uttalelser, publisert 8. desember.
Jeg klipper her fra begge artiklene, og svarer under.
Medieskapt oppmerksomhet
Snoen åpner debattinnlegget med: «Verden er dramatisk nok som den er. Vi trenger ikke vegg til vegg-dekning av iscenesatte «dramaer». Aasheim kaller i innlegget sitt mediedekningen av ekspedisjonen «et realityshow».
Iscenesatt? Medieoppmerksomheten fra turen ble skapt av mediene selv. Interessen for turen startet i november, da avisen Nordlys meldte at vi måtte reddes ut av isen. Dette var ikke riktig, men fra da av tok det helt av. Historien begynte å leve sitt eget liv i pressen.
Lars Ebbesen, som har vært vår mann på land, skulle opprinnelig bare gi oss værmeldinger. Så ble han plutselig nedringt av journalister fra hele Norge. Han sto på døgnet rundt og gjorde sitt beste for å svare på alle mulige spørsmål. Vi på isen var ikke engang klar over hvor stor interessen var blitt, og hadde mer enn nok med å ha fokus på isen.
Hadde backup-plan
Litt lenger ned skriver Snoen at «TV 2 har aldri, i hvert fall ikke i hovedsendingen sin, tatt seg bryet med å fortelle at de to som tilsynelatende var i livsfare, med et par tastetrykk kunne kommet seg ut av problemene». Mens Aasheim påpeker at «de har en rød knapp de kan trykke på, men det har ikke kommet frem i det hele tatt». Det er feil.
Selv med fuel-depotet på Nordaustlandet kan redningshelikopteret på Svalbard kun nå til 84 grader nord (hvis det ikke tilfeldigvis er en isbryter i nærheten som kan brukes som ekstra fueldepot). Vi startet nord for Nysibirøyene 12. september, gikk derfra til Nordpolen og videre mot Svalbard. Turen tok 87 dager, og den totale distansen med ski var på 1557 km. Av disse var ca. 1300 km utenfor rekkevidden til redningshelikopter.
Vi gjorde denne turen fordi vi trodde det ville gå, og planla ut fra at vi måtte klare oss med egne ressurser fra begynnelse til slutt. Det var blant annet derfor Bengt Rotmo og Alexander Gamme ble sendt ut på isen, i tilfelle vi skulle gå tomme for mat før vi nådde båten. Dette var hele tiden en del av backup-planen.
Oppmerksomheten fra turen ble skapt av mediene selv ”
Klima var ikke bakteppe
Snoen skriver at vi ville vise frem klimaendringene, «som om mediene ikke har vært full av historien om minkende is i årevis». Aasheim sier at «det er et stort paradoks når klima er en viktig del av bakteppet for ekspedisjonen». Og han spør om dette kan forsvares for å fullføre en «meningsløs» idrettsrekord.
Dette er også feil. Tvert imot har jeg sagt at klima ikke var hovedfokus for denne turen. Vi gjorde denne turen fordi vi lenge har hatt lyst til å gjennomføre en klassisk polarekspedisjon:
Krysse Nordpolen på ski ved å bli satt av og bli hentet ved iskanten med båt. Så enkelt er det. Jeg er generelt svært opptatt av is og klima, og svarer selvsagt på spørsmål rundt dette når sjansen byr seg, men klimaendringene var ikke bakteppe for denne ekspedisjonen.
Kritikken mot ressursbruk
Aasheim tar også opp ressursbruken til ekspedisjonen og trekker frem at skipet «Lance» visstnok bruker minst syv tonn olje i døgnet. Først litt om grunnen til at vi leide inn Lance:
Plan A for uthenting var opprinnelig å benytte min ekspedisjonspartner Mike Horns båt «Pangaea», plan B var en annen båt. Vi startet ved å bli satt av langt inne i drivisen med «Pangaea». Dette er en re l at iv t liten båt , o g på grunn av erfaringene fra starten ønsket ikke Horn lenger å ta båten sin inn i den tykkere og tettere isen nord for Svalbard, i frykt for at den ville havarere. Vi begynte derfor tidlig å se oss om etter en mer solid båt, og valget falt på «Lance».
Det er riktig at «Lance» bruker ca. 6 tonn drivstoff i døgnet når den går i is, og ca. 1200 liter når den ligger stille. Mesteparten av tiden lå vi stille, rett og slett fordi vi satt fast i isen.
Det eneste som er sikkert, er at når det gjelder klimautslipp møter vi alle oss selv i døren stadig vekk. Uten motor ville det blitt umulig å gå til Nord- eller Sydpolen, enten båten heter «Pangaea», «Lance» eller Nansens polarskute «Fram». Man trenger dessverre motor for å manøvrere i is. En liten trøst er at drivstofforbruket på mesteparten av vår fire måneder lange tur var under én liter pr. dag, dvs. kun det lille vi trengte for å smelte snø om til drikkevann.
Ikke et PR-stunt
På Twitter skriver Snoen i tillegg: «Jeg er litt gretten før jul, og tar det ut på medienes dekning av Børge Ousland.» Håper humøret har kommet seg. Noe PR-stunt fra vår side var dette i hvert fall ikke.
Det var knapt noen i Norge som visste om denne ekspedisjonen i forkant. Vi sendte ikke ut en eneste pressemelding og la kun ut informasjon på sosiale medier underveis. Men det er hyggelig at turen vår likevel har skapt såpass interesse. Det fortjener den.
Takk til alle som har fulgt oss!