Regjeringen vil ha eksamen i flere fag. Vi vil skrote hele ordningen.
Tirsdag sendte regjeringen ut forslag til nye eksamensordninger på høring. Det er blant annet foreslått å innføre eksamen i praktisk-estetiske fag som kunst og håndverk, musikk og gym. Bakgrunnen for forslaget om eksamen er ifølge kunnskapsminister Jan Tore Sanner et ønske om å heve statusen til praktiske fag.
Vi trenger ikke eksamen i gym
Det er ikke tvil om at de praktisk-estetiske fagene i skolen trenger en statusheving. Men det vi trenger er ikke eksamen i gym eller kunst og håndverk.
Skolene trenger bedre utstyr, mulighet for hver elev til å utfolde seg og kvalifiserte lærere, ikke arbeid som kun dreier seg om å få en viss karakter når eksamen kommer på slutten av 10. klasse.
I læreplanen heter det at «kroppsøving er eit sentralt fag for å stimulere til livslang bevegelsesglede». Mener virkelig statsråden at den beste måten å inspirere barn til bevegelsesglede er gjennom nok en eksamen?
Ikke alt kan måles
Gym og andre praktisk-estetiske fag er ikke det samme som teoretisk matematikk. Det er provoserende når kunnskapsministeren prøver å teoretisere de praktisk-estetiske fagene. Selv om Høyre gjerne ønsker det, er det ikke slik at alt kan måles i tall.
Kjernen i kunst- og håndverksfaget dreier seg om, som læreplanen selv sier, elevens erfaring av faget og «den enkeltes personlige utvikling». Dette er ikke noe en kan måle i en eksamen.
Vi som er unge i dag opplever et stadig økende press på alle kanter. Krav om å prestere på skolen, se bra ut, ha nok venner og å ha den «rette» kroppen fører til at ungdom i dag sliter mer psykisk enn noen gang før.
Stresset er gjerne mest intenst i 10. klasse på ungdomsskolen og i 3. klasse på videregående, som også er de periodene hvor eksamenspresset er størst. Karakterene på ungdomsskolen er basert på det arbeidet en har lagt ned gjennom tre hele år og nesten 600 skoledager.
Sanner har helt rett i én ting: Det trengs en oppdatering av eksamenssystemet. Hva med å skrote hele greia?
Eksamen er et sjansespill
Det bør ikke være sånn at det du greier å prestere i løpet av fem timer inne i en svett gymsal, eller på en åtte minutters muntlig presentasjon med et par oppfølgingsspørsmål fra sensor, skal veie like tungt som alt du har gjort gjennom hele resten av ungdomsskolen.
Alle kan ha en dårlig dag. Alle kan få jernteppe. Noen er heldige og kommer opp i favorittfaget sitt, mens andre kommer opp i et fag de har kjempet for å få ståkarakter i.
Eksamen er et sjansespill, og vi kan ikke spille med fremtiden til norske elever. Det er ikke tvil om at de praktisk-estetiske fagene trenger en statusheving, men løsningen er ikke eksamen.
Det er ikke flere eksamener vi elever trenger. Vi behøver muligheten til å utvikle oss, prestere og vise hva vi kan gjennom hele skoleløpet.
I sin nyttårstale forteller Erna Solberg at hun skal finne ut hvorfor ungdom sliter. Det er ikke nødvendig med en dyr og omfattende undersøkelse. Jeg kan gi deg svaret her og nå. Det er selvfølgelig ulikt for alle, men dette er min forklaring.
Jeg går siste året på videregående skole, og jeg ser på snittet for å komme inn på mine drømmestudier. Selv med et snitt på over fem er det flere steder hvor karakterkravet stopper meg. Jeg forstår at ikke alle kan bli lege eller psykolog, men på grunn av disse kravene blir jeg usikker og lei meg.
Når jeg ser på karakterkortet som jeg har jobbet knallhardt for, ser jeg bare tall. Jeg har ofte fått høre at karakterene mine er for dårlige. Jeg har fått beskjed om at femmerne mine ikke er seksere på grunn av latskap. Hvis jeg bare hadde lest mer, pugget mer og forstått mer. Hvis jeg bare hadde villet det mer, hadde det ikke vært et problem for meg å få toppkarakter.
Jeg er egentlig fornøyd med karakterene mine. Men når andre sier at jeg kunne fått en bedre karakter hvis jeg bare hadde lest mer, klarer jeg ikke lenger å være stolt. Jeg er ikke lenger stolt over alle arbeidstimene, alle notatene, alle gangene jeg har spurt læreren om å gjenta noe eller forklare det på en annen måte. Alt dette blir ikke lenger nok.
Forventningene blir gjentatt så mange ganger at jeg ender opp gråtende på jentedoen etter en firer på en prøve jeg trodde gikk bra. Det er ikke en dårlig karakter, men det er bare ikke godt nok.
Det er ikke godt nok for alle som kommenterer, det er ikke godt nok for universitet, og til slutt blir det ikke engang godt nok for meg selv.
Alle kan ha en dårlig dag. Alle kan få jernteppe. ”