Andreas Slettholm: Hvis Frp har det så fælt, får de heller gå
Også denne gangen ser Frp ut til å ville true seg til økt gjennomslag.
Kanskje er det på tide at Frp går. Mens Krekar fortsatt er her. ”
Mens Høyesterett godkjente at mulla Krekar kunne sendes til Italia, hentet regjeringen ut en IS-tilknyttet kvinne fra mullahens hjemtrakter. De har vist seg vanskeligere i praksis enn i teorien, disse sakene, enten det handler om å frakte islamister ut av eller inn til Norge.
Og Frps gamle løfter om både å bryte menneskerettighetene og endre lover for å få Krekar ut, har for lengst begynt seg å falme. Til og med Frp-ere er så lei Krekar at de knapt bryr seg om hvor han er for tiden.
Derimot får den 29 år gamle IS-siktede kvinnen blodet til virkelig å bruse hos Frp.
På et vis er det lett å forstå. Innvandring er politikkområdet der partiet må ha sakseierskap. At en kvinne som trolig har sluttet seg til en blodig, islamistisk terrororganisasjon, skal fraktes til Norge på skattebetalernes regning, rimer liksom ikke helt med Fremskrittspartiets tradisjonelle tilnærming til feltet.
Men slik er livet i regjering blitt.
Har akseptert
I går fortalte utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) at regjeringen over tid har jobbet for å evakuere moren og barna. Statsminister Erna Solberg (H) har sagt det har vært tøffe forhandlinger i regjeringen.
De av Frps statsråder som har vært involvert i disse, har tydeligvis regnet med at det også denne gang vil la seg gjøre å være med i regjering, men mot regjeringens politikk.
Vurderingen kan ha vært omtrent slik: Sakens dilemmaer er mer åpenbare for folk flest enn for eksempel Krekar-spørsmålet var. Dessuten er dette trolig en unik enkeltsak og intet generelt inntak av norske ISmedlemmer.
Et annet argument er at Frp får brukt anledningen til å hamre løs mot regjeringspartnerne så vel som opposisjonen. Slik kan inntrykket styrkes av at Frp fortsatt er det strengeste partiet på dette feltet, når alt kommer til alt.
Maktesløshet
Helt slik har det ikke utspilt seg det siste døgnet.
Hamringen stortingsrepresentanter og fylkesledere driver med, er sterkere enn en slik taktikk skulle tilsi.
Det tyder på at det er følelser mer enn strategiske avveininger som preger reaksjonene. Spesielt følelsen av maktesløshet, kanskje.
Tross alt er man med i politikken fordi man tenker man vil gjøre en forskjell, påvirke saker og ting.
Når partilederen i vår sier at hun «ikke vil løfte en finger» for slike som IS-kvinnen, for så å sitte i regjeringen som henter henne hjem, utfordres ideen om at det gjør en forskjell at Fremskrittspartiet sitter i regjering.
Trusler kan gi gjennomslag
En god del lydhøre Frp-ere har aldri vært tilhengere av regjerings prosjektet og ser derfor nesten enhver sak som en god anledning til å forlate skuta.
Mena t regjerings motstanden har vokst seg sterkere i partiet, blir mer og mer tydelig. Allerede høsten 2018 ville et ganske tydelig mindretall i Frps stortingsgruppe velte budsjettavtalen.
Andre igjen kan ha andre strategiske årsaker til å rase.
De vet jo av erfaring at et Frp i opprør kan gi økt gjennomslag. Bompengeforliket i fjor kom jo fordi Frp truet med å trekke seg fra regjering. Nye trusler om å forlate regjeringen kan gi nye seire.
Den gang som nå varsler Frp nye krav som partnerne må innfri for å holde på partiets gunst.
Full av forståelse
Å true seg til større gjennomslag er ikke spesielt trivelig for samarbeidsklimaet i regjeringen. Om Erna Solberg er litt som folk flest, må hun snart gå lei av at Frp buldrer i vei med trusler og krav etter eget forgodtbefinnende.
Inntil videre er hun full av forståelse for at saken er vanskelig for Frp.
Saklig sett er ikke det så rart. Hun har selv gått fra ikke å ville hente noen barn til å ville hente hjem foreldreløse barn til å hente hjem alle barn så lenge foreldrene samtykket. Men «vi vil ikke hente hjem mødrene», sa Solberg «veldig klart» i april.
Så ble det ikke slik heller. Risikoen for at regjeringens passivitet kunne føre til døde norske barn, ble avgjørende.
At Frp landet annerledes i dette spørsmålet, er nå én ting.
Men selv for en nesten selvutslettende pragmatisk statsminister må det gå en grense for hvor mye offentlig juling, protest og kritikkregjerings prosjektet hennes skal tåle fra regjeringens nest største parti.
En Frp-exit vil innebære at tilliten som ansvarlig og lojalt samarbeidsparti svekkes for fremtiden. Men denne tilliten er allerede ganske tynnslitt gjennom stadige krisemøter og trusler om skilsmisse én gang i halvåret.
Kanskje er det på tide at Frp går. Mens Krekar fortsatt er her.