Norge bør bidra mer i Mali
Frankrike har bedt Norge bidra til en flernasjonal styrke som skal bekjempe ytterliggående islamister i Mali. Regjeringen vurderer forespørselen nå. Det er gode argumenter for å gi et positivt svar. I hele den nordlige halvdelen av Afrika er det ustabilt. Spesielt gjelder dette Sahel-beltet, der jihadister lenge har vært på fremmarsj. Vinner de frem her, kan de senere spre seg mot kyststatene i Vest-Afrika samt nordover til Algerie og andre av statene som ligger mot Middelhavet.
Det vil være en katastrofe for landene i regionen, men også for Europa, som kan få en ny immigrasjonsbølge bestående av både farlige jihadister og folk som flykter fra dem.
Regjeringen i Mali ba i 2013 Frankrike om hjelp i kampen mot jihadistene. Svaret ble positivt. I begynnelsen ble franske soldater også tatt imot som frigjørere. I denne første fasen så det ut som om operasjonen, som er kalt Barkhane, skulle gi gode resultater.
Men tiden gikk, mens det militære gjennomslaget lot vente på seg. Situasjonen sliter på både franskmenn og maliere. Paris ønsker nå andre å dele belastningen med.
Tanken er altså at en europeisk enhet, kalt Takuba, med Norge som en av deltagerne, skal bistå Barkhane og den maliske hæren i kampen mot jihadistene.
Norge har deltatt med militære transportfly og litt personell i FN-operasjonen Minusma i Mali siden 2013.
Denne fredsbevarende styrken hadde en viss effekt frem til 2016, mens den siden har hatt det vanskeligere. Minusma har også opplevd store tap, med 128 drepte. De fleste ofrene kommer fra afrikanske og asiatiske land, som også stiller med de aller fleste soldatene.
Det er ikke urimelig om Norge bidrar mer her, gjerne både i Takuba og Minusma.
Likevel er det viktig å understreke at kampen ikke kan vinnes med bare militære midler. Når jihadister har hatt såpass stor fremgang i Mali, skyldes det delvis at de har kunnet få ulike typer støtte fra andre grupper. Dette henger i sin tur sammen med kamp om rettigheter til beitearealer og annet land, med sosiale problemer og med korrupsjon.
For at en militær strategi skal lykkes, må jihadistene også svekkes politisk. Det må legges press på Mali for å få i gang meningsfylte forhandlinger og reformer. Det er også viktig at lokalsamfunn opplever vilje til å støtte dem spesifikt, ikke bare til å bruke våpen mot jihadister i en generell krig.
I dialogen med Frankrike bør Norge vektlegge også slike aspekter, men det grunnleggende er klart: Også Norge har en interesse av å bekjempe jihadister i Sahel-beltet.
Det er viktig å understreke at kampen ikke kan vinnes med bare militære midler ”