Når ingen tar imot den utstrakte hånden

V

ed å følge hashtagen #psykohelsevern, kan vi se altfor mange historier om folk som ikke får den hjelpen de ber om. Noen får høre at de er for syke til å hjelpes, andre får høre at de ser for friske ut. Hånden er utstrakt – men ingen tar imot.

I 2018 tok 674 personer livet sitt. Hvis 2020 skal gi flere håp, må samfunnet stille opp mer. Det må bety mer enn akutthjelp på telefon. For hva skjer når man er en hårsbredd fra døden og settes på venteliste? Hvor mange ganger må man be om hjelp før noen hører? Hvor høy skal terskelen være for å få riktig bistand?

Stans nedbygging av døgntilbud

Alle kan gjøre noe for menneskene rundt seg, men som ved annen sykdom må hjelpen finnes i helsetjenesten når det er behov. Da trengs politisk handling.

Vi trenger en sterkere satsing på psykiske helsetjenester for dem med akutte behov. Det betyr blant annet å stanse nedbygging av døgntilbud i sykehusene. Det er for mange som ikke får hjelp eller som må slite med selvmordstanker i påvente av hjelp. Sykehusene trenger mer midler for å styrke det psykiske helsetilbudet i hele landet.

Vi trenger flere og bedre lavterskeltilbud i kommunene. Skal det bli enklere for folk å be om hjelp, må det være fagfolk der som kan hjelpe. Da kan ikke under finansieringen av kommunene fortsette.

Nå kuttes tilbud i hele landet i stedet for at kommunene gis rom til å investere i nye løsninger.

Hjelp til å leve, ikke bare overleve

Og vi må bort fra et dårlig system med målstyring innen psykisk helsehjelp. Regjeringen har innført innsatsstyrt finansiering i psykiatrien, der antall konsultasjoner gir økonomisk uttelling for helsetjenesten. Slik styring tar ikke hensyn til at det er forskjell på depresjon og benbrudd.

Historiene som så modig deles, krever handling. Arbeiderpartiet er klare i våre svar. Som Ingeborg Senneset så fint skrev i Aftenposten: Vi må ikke kun gi folk hjelp til å overleve, men også hjelp til å leve.

Da må fellesskapet kunne ta imot de utstrakte hendene.