Han har prøvd seg som Jesus og Judas. Nå skal han spille Gud.
Frank Kjosås har spilt Jesus, Judas, misjonær, og nå Gud. Selv synes han naturen er mer imponerende enn det guddommelige.
Fra bak scenen kommer det snytelyder. Frank Kjosås er forkjølet. Og mikket opp. Like før har skuespillerne sendt produsenten ut på handletur: AA-batterier og nesespray.
– Hvor er den der paracet-boksen? spør
Kjosås.
Det er halvannen uke til premiere, og det passer dårlig å bli syk. Særlig hvis den man skal spille er evig, allmektig og allvitende. Altså, hvis man skal spille Gud.
Og det er nettopp det Kjosås skal, i forestillingen An Act of God. Det satiriske forestillingen av mange ganger Emmy-vinner David Javerbaum er ikke en monolog, men nesten.
En én-gudsforestilling, er den blitt kalt.
Tviler på fri vilje. I forestillingen vender Gud tilbake til jorden, i en lånt kropp, for å rette opp i alle misforståelser rundt hvem Gud er og hva han kan og ikke kan gjøre.
I USA var det komiseriestjernene Sean Hayes og Jim Parsons som spilte den eneveldige. I England gjorde Zoe Lyons Gud til en kvinne.
Og i Norge tar Gud altså form som, vel, Frank Kjosås fra Øystese. Mann, 38 år. 300 ganger spilte han mormoneren Kevin Price, som reiser ut i verden for å frelse folk i Book of Mormon. Nå tar han et steg opp i rollen som allmektig skaper.
– Satiren her er mer direkte til menneskene og Gud enn i Book of Mormon. Og det er ikke 300 forestillinger. Det er litt deilig, ler han.
Gjennom forestillingen får menneskene mulighet til å stille spørsmål til Gud, om alt de har lurt på. Hva mener egentlig Gud om homofili? Og hvorfor finnes ondskap?
Først ut er Henrik Thodesen, som spiller seg selv, og fungerer som et slags bindeledd mellom Gud og menneskeheten.
– Forestillingen spiller på at Gud slett ikke er så from og god som menneskene tenker. Og dessuten lurer han på om den greia med fri vilje egentlig var så lur, sier Kjosås.
Frykter at det går til helvete.
Denne dagen har Kjosås gjort et intervju hos NRK før prøvestart. Så prøver på Chat Noir, så leseprøve i Nydalen til en ny HBO-serie om ettermiddagen, før han skal prøve å være Gud igjen frem til kl. 22.
Så går han hjem og terper på det som ikke sitter. Prøver å tenke som Gud.
– Jeg drives av frykten for at alt skal gå til helvete, sier Kjosås, og utdyper:
– Jeg er redd for å bli avslørt. At folk skal skjønne at jeg ikke kan noe. Det er jo derfor jeg jobber så mye, fortsetter han.
– Mener du det, etter så mange år som skuespiller?
– Ja, definitivt.
– Hva hadde skjedd hvis du ble avslørt, da?
– Det håper jeg at jeg aldri finner ut! ler han.
Den fotografiske hukommelsen somler. Løsningen blir lange dager. Og lange kvelder.
– Det tyngste i akkurat denne prosessen har vært å merke at teksten ikke sitter like raskt som jeg skulle ønske. Det handler også om at vi kom inn her på Chat Noir for sent. Det har nok vært det tøffeste, sier Kjosås.
Han forklarer at han har en form for fotografisk hukommelse som krever fysiske «knagger».
– Jeg lager meg knagger, og da er det litt viktig at de knaggene er i den salen vi faktisk skal spille i, og ikke i en prøvesal. Mye handler om å være i dialog med de andre på scenen. Når vi øver, merker vi om det er noe i teksten som lugger, eller om noe ikke stemmer.
– Hvordan merker du det?
– Det er nesten intuitivt. Man spiller noe, og så kjenner man at «nei, det funker ikke». Sånn som i går, da sa Henrik at det var et sted det «lugget» for ham. Så strøk vi to setninger og da ble det bedre.
Blir mer overveldet av naturen enn av Gud. Selv om Kjosås er vant til å øve, er det ekstra vanskelig med humor.
– Man bygger jo opp en energi, en formidlingskraft. Og så sier man en vits ut i salen og så er det ingen som ler. Null respons. Åh, det er tungt. Eller mest bare veldig irriterende.
Så spiller han også en nokså irritert Gud, som har sett seg lei av menneskene bare henvender seg til ham når det gagner dem mest.
– Er du kristen selv?
Kjosås drar på det, og sier at han jo er døpt og konfirmert, og vokst opp med søndagsskole og kristent barnekor. Men som voksen er det kanskje litt annerledes.
– Jeg kan føle meg veldig religiøs, når jeg tenker på universet og historien og sånn. Da blir jeg helt nesegrus av beundring for alt som er rundt oss.
– Jeg kan dele en kiwi i to og bli helt sånn «åhh», fordi jeg synes det er så fint. Tenk at dette har naturen laget!