DeLillos markerer 35 år i platebransjen med flere gode, nye sanger.
Markerer 35 år i platebransjen med flere gode, nye sanger.
Ja så har det skjedd igjen, her kommer enda en.» Det mangler definitivt ikke på humoristisk selvinnsikt når Lars Lillo-Stenberg (57) og hans deLillos nå slipper sitt 18. studioalbum, nøyaktig 35 år etter at bandet singledebuterte tilbake i 1985. Strofen over er hentet fra albumets avslutningslåt, «Enda en sang fra deLillos», og følges av blant annet disse ordene: «For det finnes jo nok fra før, og det er mye annet man bør, bruke tiden på, som er viktig nå.»
Ja, så lenge det brenner i Australia og koker i Midtøsten, er det selvfølgelig det. Likevel er dette albumet fylt av flere nye sanger som med like doser trygghet og skaperkraft minner oss om hvor viktige deLillos er i norsk musikk.
Men var alt bedre før? Her skriver jeg bevisst er, og ikke var. De siste ukene har det rast en slags «gubbedebatt» i norsk offentlighet rundt spørsmålet om popmusikken egentlig var bedre før. Det var den selvfølgelig ikke. Den nye musikken er bare annerledes, og gubbene sliter med å forstå. Akkurat slik som de eldre ikke forsto dem da The Beatles eller punken var ung, altså.
En herlig tegning av Knut Nærum laget for musikkavisen Nye Takters 30-års jubileum i 2007, har sirkulert på nett igjen nå. Den viser to musikkjournalister som prater over en øl, og teksten oppsummerer på alle måter debatten som startet med skribent Ole-Martin Ihle i VG:
«Du. Tenk om alt er bedre nå, og det bare er vi som var bedre før».
Det er sikkert mulig å argumentere for at deLillos var bedre før, også. Den gangen det popnaivistiske debutalbumet Suser av gårde slo ned som en bombe i 1986, for eksempel, eller da dobbeltalbumet Hjernen er alene blandet mørke tekster med leken humor og gjorde bandet legendariske allerede i 1989.
De var utrolig gode da, altså, men dette er jo uinteressant. Det viktige er at bandet fortsatt leverer sanger som når oss som fortsatt lytter.
Skapt og spilt med lave skuldre. Det som derimot er som før her, er at den gamle deLillos-kameraten Kyrre Fritzner er tilbake som sparringpartner og produsent. Om det er årsaken til følelsen av lave skuldre, vites ikke. Men det er en avslappet trygghet i uttrykket her som kler både bandet og musikken svært godt.
Ja, det er slik Lillo-Stenberg synger i, igjen, «Enda en sang fra deLillos»: «Det er lenge siden vi ga opp, å prøve å sette en stopp, dette er det vi kan, og gjør alle mann».
Det bandet gjør, er å skrive sanger som ofte nok treffer en nerve av gjenkjennelse. Aller best her er de fire lett mørke eller melankolske låtene «Bare gråte», «Opp til fjells», «Se på et tre» og «Heller dumme ting».
Den første er om alle de gangene man prøver og prøver, men bare ikke får det til, uansett hva det gjelder. Ikke rart man gråter. Den andre er om hun som sakte mistet mannen, og nå forsvinner sønnen samme sted: Opp til fjells med fiskestangen, uten å sette ord på hvorfor. Den tredje handler om å leve livet her og nå, den fjerde strengt tatt om akkurat det samme.
«Heller dumme ting enn ikke noen ting», som LilloStenberg sier det. Det er sikkert alderen, men i disse tekstene snakker han definitivt direkte til meg.
Ikke alt treffer planken. Under ordene ligger om ikke enkle, så i alle fall lettfengende melodier. Gitaren er drivkraften for de fleste av låtene her. Man vender tilbake til tanken «det er dette vi kan» når en låt som høydepunktet «Bare gråte» så uten blygsel bygger på den melodiske popminimalismen man alltid har likt så godt med dette bandet.
Imellom de virkelig gode låtene, finnes det også melodier og tekster her som ikke treffer planken like godt. Det er for eksempel noe voldsomt bakpå i å prøve og harselere med landets bloggere, og av de tre låtskriverne med fornavn Lars – Lillo-Stenberg, Beckstrøm og Lundevall – synes jeg uten tvil at det er hovedskribent Lillo-Stenberg som bringer det beste til torgs.
Et par år før han fyller 60, er det hyggelig å kunne si at han ikke nødvendigvis var bedre før.