Verdt sin vekt i tårer
En rørende tåreperse, men styr unna hvis du ikke orker muskuløse overkropper og toppmodeller på rehab.
Ålese Lucinda Rileys bøker, når man egentlig ikke er en person som vanligvis leser historiskromantiske romaner, er litt det samme som å bli overtalt til å ta den store vannsklien som voksen.
Når man først er overtalt, og hopper uti, går de 796 sidene unna i en fei. Man blir helt revet med, følelser man ikke vanligvis er i kontakt med, velter frem. Det er både moro, spennende og barnslig. Når turen er ferdig, er man klissvåt. I ansiktet, altså, fordi man selvfølgelig begynte å hulkegråte på slutten.
Kokain-sniffende toppmodell. Dette er Rileys metode, å gi leseren katarsis for pengene. Du vet; begrepet fra Aristoteles tekst «Om diktekunsten», som beskrev at tragedien ga betrakteren en følelsesmessig reaksjon som førte til renselse. Tenk litt på det, neste gang du leser Riley. Det føles relevant.
Solsøsteren er altså nest siste bok i sjubindsserien om de seks adopterte D´Áplièse-søstrene, som én etter én får kunnskap om sitt biologiske opphav. Familienavnet er et anagram til stjernebildet Pleiadene, kjent fra blant annet gresk mytologi, og i Solsøsteren er Electra hovedpersonen. Hun er en alkoholisert kokainsniffende toppmodell, med dertil manglende empatiske evner og selvinnsikt.
Romantiske forviklinger. Det er en bragd at Riley klarer å lime leseren til en historie som i tillegg til en usympatisk hovedperson også har et plott som i utgangspunktet er full av klisjeer. Mennene har muskuløse overkropper, kvinnene dåner i vei, og hovedpersonene snakker stadig ut i luften med seg selv – eller til noen flodhester. Vi må nemlig tilbake til kolonitidens Kenya der «ex-pats» lever i sus og rus, for å nøste opp i Electras familiefortid.
Solsøsteren er et overflødighetshorn med fargerike skildringer, romantiske forviklinger, fortvilende familiedramaer på nærmere åtte hundre sider. Her er flere forlatte spebarn og skadeskutte elskere, i både direkte og overført betydning, og Riley slenger i tillegg inn en løve på menneskejakt for å få opp pulsen på de treigeste av oss.
Obama som litterær figur. I den nåtidige delen av historien dukker o gså Obama opp sammen med vår heltinne, og så knyttes fortidens raseopptøyer og familiesynder sammen med nåtidens politiske situasjon, knirkefritt.
Riley selv kaller bøkene sine for biografisk fiksjon, men ikke selvbiografisk fiksjon som er så populært om dagen. Hun inkluderer en litteraturliste bak, og lange takkeord til researcherne.
Som tidligere er boken elegant og stødig oversatt av Benedicta Windt-Val (MNO). Hun er veldig god på flyt i dialoger, som det er mange av. Men «minimal wardrobe» er ikke det samme som «minimalistisk garderobe», der det første henspiller på antallet klesplagg, det andre mer en stilretning.
For dem som orker å lese på engelsk, er det å anbefale. Kontrasten i Rileys veksling mellom amerikansk engelsk og britisk koloni-engelsk er av helt naturlig årsaker borte i oversettelsen, og det er en av grunnene til at originalteksten hennes føles litt rikere å lese.