Baktung relasjonskrim
Samlivsproblemer suger bøtter av energi fra spenningselementene.
Igamle dager, noe som i krimsammenheng betyr fra 70-tallet og bakover, fikk forfatterne sagt det de hadde å si på rundt 200 sider. Nåtidens kriminalromaner er gjerne dobbelt så lange, uten at det er mulig å påvise noen positiv innvirkning på kvaliteten.
Umotivert pratsomhet er blitt et utbredt fenomen, på bekostning av den indre nødvendigheten, de virkelig bevaringsverdige ingrediensene i det kriminelle hendelsesforløpet.
Fallskjermdød. Randi Fuglehaugs debutkrim illustrerer disse utviklingstrekkene. Ja, den fremstår nærmest som et skoleeksempel på den manglende evnen til å konsentrere seg om det vesentlige.
Anslaget er det imidlertid ingenting å utsette på. Det er akkurat så høydramatisk som et anslag i en sjangerfortelling skal være. Da fire venninner foretar et formasjonshopp under ekstremsportuken på Voss, styrter én av dem i døden. Senere viser det seg at fallskjermen er blitt utsatt for sabotasje, og drapsalarmen går.
Passiv-aggressiv.
Kanskje er det den spektakulære settingen og den sterkt økende turisttilstrømmingen til nettopp et så malerisk sted som Voss, som har ført til at salget av Fallesjukes utenlandsrettigheter er i fin flyt allerede før utgivelsen. Rent litterære årsaker kan det ikke være. Krimlitteraturens veier er i det hele tatt blitt mer og mer uransakelige.
Etterforskningsaspektet ivaretas av lokalavisens Agnes Tveit. Men hennes forsøksvise oppklaring av sambygdingens brå død går i rykk og napp, fordi store tekstblokker reserveres til skildringen av det traurige forholdet til samboeren, sykehuslegen Fredrik.
Han vil svært gjerne ha barn. Hun er slett ikke så sikker. Det avføder mye passiv-aggressiv adferd for begge. For leseren blir resultatet mest frustrasjon over å måtte være flue på veggen, all den stund Fuglehaug ikke er i besittelse av den språklige suvereniteten som skal til for å heve moderne samlivsstridigheter opp på et allmenngyldig nivå.
Høyst blandet fornøyelse. Tveit er ingen udelt sympatisk bærende skikkelse, men hun er heller ikke usympatisk på en synderlig interessant måte, preget av et litt anstrengt kjekkaseri og selvsentrert småsutring i en salig blanding.
Heldigvis får både hun og det helhetlige fortellerperspektivet samlet seg til dåd i sluttfasen. Her minskes avstanden til de utslagsgivende begivenhetene slik at romanens underliggende tematikk om fortidens svik, overgrep og uoppfylt begjær, trer skarpere frem.
Dermed ender Fallesjuke opp som en høyst blandet fornøyelse, i sakte fart fra det masete og ufokuserte henimot det dirrende pregnante. Et «grumpy» hjertesukk: Norske forlag hadde stått seg på en vesentlig større edruelighet i sin promotering av debutanter. Ordet bjørnetjeneste ligger ofte snublende nær.