– Å skape historie er en drivkraft
Litt av turgleden ble borte for Børge Ousland da han måtte begynne å oppdatere Instagram på vei til Nordpolen.
Vinden pisker ansiktet og gjør det vanskelig å holde rett kurs. Kulden er intens. Sekken føles blytung. Ferden gjennom mørket blir stadig tøffere, en håpløs kamp mot klokken. Tiden løper snart ut. Kan det gå?
Nei.
Fremme på Ski stasjon viser det seg at toget til Lysaker har gått. Journalisten som bare skulle sykle gjennom litt østlandsk uvær for å nå toget til et intervju med Børge Ousland, klarte ikke engang det. Først 20 minutter etter avtalt tid ankommer jeg kafeen ved Lysaker stasjon. Senere har han et intervju med Outside Magazine og et annet med BBC. Men nå sitter Ousland der, tålmodig i en bås med en kaffe og leser en papiravis.
Hvem regisserte? Da Børge Ousland omsider satte føttene på norsk jord i slutten av desember, kom han til et hjemland der meningene var delte. Noen så bare bragden det hadde vært å krysse Nordpolen på ski midt i mørketiden. Andre følte seg lurt. At det hadde vært dramatisk på tampen av ekspedisjonen, med utmattede polfarere som knapt hadde mat igjen etter flere måneder på isen, var det ingen tvil om. Men det stemte ikke, som mange til slutt trodde, at Ousland og turkamerat Mike Horn gikk siste del av turen med fare for eget liv.
– Det er ikke alltid jeg gidder svare på sånt, sier han om kritikken.
– Men de tingene som er feil, pleier jeg å svare på. Turen som begynte i august, skulle avslutte et hektisk år for 57-åringen. Han hadde allerede tilbrakt to måneder borte fra kona Hege og deres åtte år gamle datter, hadde krysset to canadiske isbreer og seilt til Jan Mayen for å klatre opp verdens nordligste vulkan. Nå skulle Ousland og hans sørafrikanske venn Mike Horn gå fra Alaska, over Nordpolen og være fremme i Svalbard i begynnelsen av desember.
Men da desember nærmet seg, var de i trøbbel. Skipet Lance ble sendt ut for å møte duoen. VG, som var invitert om bord på skipet av Ousland, oppdaterte flere ganger daglig om «den dramatiske operasjonen» der «Ousland og Horn kjemper en kamp mot klokken».
Resten av Medie-Norge fulgte ivrig etter. Kanskje var det ikke så rart hvis det hele virket livsfarlig for pultfaste journalister som kan finne på å overdramatisere selv en liten sykkeltur. Men livsfare var det altså ikke. Dramaet ble kalt «et velregissert jippo med død og liv som scene». Så hvem hadde regien?
– Den historien levde sitt eget liv i redaksjonene, hvor ting er veldig klikk-drevet, og de vil ha de mest dramatiske overskriftene. Vi visste jo nesten ikke hva som skjedde engang, for vi hadde nok med å fokusere på turen vår på isen, sier Ousland.
Han understreker at det virkelig var dramatisk – blant annet gikk Horn gjennom isen, og en pulk ble ødelagt – og det var først mot slutten de var innenfor rekkevidden til et eventuelt redningshelikopter. Jo da, drama er bra for oppmerksomheten rundt turen, sier Ousland. Men han vil ikke ta på seg skylden for at det tok sånn av.
– Så du mener ikke at dere kunne gjort mer for å imøtegå misforståelser underveis?
– Jo, men det gjorde jo Lars Ebbesen. Han var vår mann i Norge. Han skulle egentlig bare gi oss værmeldinger underveis. Så ble han jo kastet ut i det og gjorde en fantastisk jobb med å svare på alle mulig spørsmål døgnet rundt. Og han prøvde å dempe ting og fortelle at det er ikke en redningsaksjon. Det er ikke så lett å bli hørt. Men jeg skjønner at det var veldig mye oppmerksomhet, og det er jo bra, da.
– Ja, sponsorene er vel fornøyde?
– Sponsorene er fornøyde, og det begynner å bli en del foredrags-forespørsler. Vi kan ikke klage, sier Ousland og smiler.
Første tur. Hvordan endte han her? Kanskje startet det på et skip i Nordsjøen midt på 80-tallet.
Sammen med to kolleger lå den 23 år gamle dykkeren Børge Ousland i køyen og drømte seg bort. De var vant til å jobbe i mørket og stillheten på 150 meters dyp med oljeplattformer og sveising av rørledninger. Nå begynte de å fable om en annen type ingenmannsland: det hvite isødet.
– Vi snakket om å gjøre en skikkelig tur, en guttetur, utfordre oss selv litt. Og så bestemte vi oss for å gå på ski over Grønland, sier Ousland.
Det ble ikke med praten. De møttes den påfølgende høsten. Leste, planla, trente, pakket. Og reiste.
– Det var en klassisk ekspedisjon, på den gamle måten, hvor vi gikk med sekstant og bomull og ull og ikke noen sånne moderne greier. For meg var det starten som polfarer, den turen der var en veldig viktig tur.
I boken han senere skrev, Umanak: Nordsjødykkere 800 kilometer på ski over Grønland, fortalte Ousland hvordan en av dem, etter en episode der de nesten hadde mistet hverandre i det hvite isødet, lurer på hensikten med det hele: «Hadde jeg bare holdt meg hjemme. Det må da være bedre å leve kjedelig og vanlig enn å være død og berømt. Går dette bra, er det i hvert fall siste gang, det er sikkert og visst.»
Instagram fra Nordpolen. Kjedelig og vanlig ble ikke livet til Ousland. Fire år senere ble han og Erling Kagge de første til å nå Nordpolen uten hunder og forsyninger underveis. Siden ble Ousland førstemann til å gå alene til Nordpolen uten etterforsyning, førstemann til å nå Nordpolen på ski i vintermørket, førstemann til å nå begge poler uten forsyninger, førstemann til å krysse Antarktis alene.
Først, først, først.
– Det har vært en viktig del av motivasjonen, det ville
vært uriktig å si noe annet. Det har vært en del av drivkraften: det å skape historie, sier han.
Mens Ousland skapte historie, gikk historien videre. Ingen går lenger på iskalde ekspedisjoner med ull, bomull og sekstanter. Nå oppdaterer han Instagram hele veien til og fra Nordpolen. I dag ser han hvordan sponsorer nesten er mer opptatt av hvor mange digitale følgere han har enn hvor ekspedisjonen går.
– De siste årene, med sosiale medier, så er du nesten nødt til å ha kontortid i teltet om kvelden, sier Ousland, som ikke liker den delen av det, synes det tar bort noe av tilstedeværelsen fra turen.
Samtidig er terskelen blitt lavere for å nå steder som tidligere var utilgjengelige. Folk går i kø til Mount Everest. En stund guidet Ousland selv folk til den siste breddegraden til Nordpolen.
– Det er hyggelig å se folk vokse, og å introdusere dem for en stor opplevelse. Men når jeg tenker på de lange ensomme turene jeg har gjort, tar det vekk litt av magien. En ukes skitur og vi når til samme sted som det tok meg to måneders strev å komme til.
Under en av turene til Nordpolen fikk Ousland en av sine største overraskelser på isen. Da han hadde nådd polpunktet etter å ha strevd seg dit alene i ukevis fra Sibir, landet et helikopter. Ut kom en arabisk mann kledd som en sjeik. En smått surrealistisk håndhilsing fulgte. Ousland forklarte at reisen hans ville ta tre og en halv måned.
– Og jeg har vært her i 30 minutter, sa den blide araberen og ønsket den forfrosne nordmannen lykke til videre.
Kamera som mentalhygiene. Søsteren Turid kaller broren en «sånn som kan komme hjem med slakt på lille julaften og bruke bordet til å partere to hjorter.» Erling Kagge kaller ham «hel ved». Selv mener Ousland at han er «en ganske introvert person».
– Det høres litt negativt ut, og jeg relaterer meg veldig til andre mennesker og er et sosialt menneske som setter venner og familie ekstremt høyt, men jeg trenger ikke alltid å snakke med folk, sier han.
Han er ikke lenger så besatt av vekt at han sager skaftet av tannbørsten. Den 185 kilo tunge pulken han dro av gårde med i høst inneholdt blant annet fem kilo batterier til hodelyktene og den sammenleggbare stolen han etter hvert har begynt å ta med, som gjør kveldene så mye mer behagelige, der han sitter og hører lydbok eller sanger fra fra Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella, og Hellbillies.
På tur leser han ett dikt om dagen, gjerne fra favorittdikteren Hans Børli, og reflekterer over det mens han går. Han bruker fotoapparat som mentalhygiene, tvinger seg selv til å finne fine motiver i det monotone landskapet. Og han tenker. Mye.
– Når jeg går der oppe på Nordpolen og det for en gangs skyld er stjerneklart og jeg ser opp på alle disse iskalde klodene og tenker på denne fantastiske jorden vår, som er grønn og full av liv, da skjønner jeg virkelig at Fy fader, hvor dårlig vi er til å ta vare på dette her.
Klimaendringene er noe av det som bekymrer Ousland aller mest. Han har sett selv hvor mye isen minker. Mannen som selv har spilt en liten, men viktig rolle i det norske oljeeventyret, mener Norge må bruke kompetansen derfra til å jobbe mot bærekraftige løsninger. Som vindmøller til havs.
– Jeg mener vi skal være ekstremt forsiktige med å bygge vindmøller på alle mulige topper og å bygge ned norsk natur noe særlig mer enn det vi gjør i dag. Når det finnes alternativer, som å bygge vindmøller til havs. Som er en teknologisk utfordring, og ikke noe annet, egentlig.
På magen ned trappen. Hvordan endte han egentlig her? Kanskje startet det allerede på en brygge på Nesodden.
Det er et av Ouslands første minner, å stå der og se faren komme kjørende over Oslofjorden i en ombygd livbåt som familien døpte Camilla. Hun ble deres billett til havet, fire barn og to foreldre presset sammen på 24 fot, alle somrene de putret nedover langs kysten til farens hjemby Mandal. Ousland husker følelsen av å stikke hånden nedi havet.
– Når du skjønner at det havet du stikker hånden din nedi, det forbinder hele verden. Og alle mulighetene det gir. Jeg tror nok mye av eventyrlysten kom fra det.
På land, hjemme på Nesodden, ga foreldrene dem frie tøyler til å utforske, og det gikk i løping, klatring, spikking, fisking, utforskning. Ousland satt lite stille.
– Moren min var alltid nervøs da Børge var på besøk, for han gikk aldri på bena ned trappen, han kom alltid skliende ned, sier barndomsvenn Kjetil Melby.
Ingrid Ousland husker godt hvor besatt sønnen var av fisking, hvordan han brukte frukttrærne i hagen til å tørke gjeddehoder, trofeer fra de mange kilo tunge fiskene han hadde halt opp ulovlig fra drikkevannet gjennom en egenutviklet metode bestående av isopor, mort og nylonsnøre.
Hun husker også hvordan sønnen etter hvert gikk en annen vei enn den kreative familien. Hun jobbet som tegner og ektemannen som art director, mens barna ble tegnere og grafiske designere. Men ikke Børge. For en urolig mor må det ha vært et lite mareritt å se sønnen legge ut på stadig mer risikable eventyr. Først interrail og haiking alene over USA. Så dykking i Nordsjøen, tur til Grønland, ensomme ekspedisjoner til poler.
– Jeg tror ikke vi kan sette oss inn i hvordan det føles å være der ute i det helt ekstreme dag etter dag, sier moren i en e-post.
– Det sier litt om Børge når han, på Sydpolplatået for andre gang, forteller om hvordan han gjorde de kalde, hvite og ensformige dagene lettere ved å bli glad i de små nyansene og gikk inn for å finne en liten detalj hver dag, et lite kunstverk skåret ut av vinden i snøen.
Aldri mer? Hjemme liker han å leve tilbaketrukket, konsentrere seg om familie, holde foredrag og det prisbelønte reisemålet han har startet på Manshausen i Nordland.
Jo da, det var den gangen han takket ja til firejernersmiddag og fanget en slettvar på bunnen av Oslofjorden, før han serverte den på dekket til Fram og underholdt gjestene med høytlesing av et dikt Fridtjof Nansen leste i begravelsen til Roald Amundsen. Men kanskje viktigst er tiden han nå får til den åtte år gamle datteren og Hege som han giftet seg med på Nordpolen i 2012. Tiden til å være med de to andre barna fra tidligere forhold.
– Ble det vanskeligere å dra på disse turene da du fikk barn og familie?
– Nei, egentlig ikke. Det bare fikk en ny dimensjon, også i forholdet til familien. Når jeg har vært på disse turene, synes jeg båndene mellom oss kanskje er blitt sterkere nettopp fordi vi hopper ut av hverdagen og får et annet perspektiv på ting.
Ousland er blitt flinkere til ikke bare å bygge karriere og se ut i den store verden, sier han, men også huske «disse små gylne øyeblikkene som er rundt oss hele tiden, som vi bare lar gå».
– Livet er 30.000 dager eller noe sånt. Det er ikke så veldig langt. Hvis ikke du klarer å stoppe opp og få tak i hverdagen din, så er det plutselig bare borte uten at du har fått tenkt noe særlig over det.
Samtidig kan hverdagen bli ensformig. På broen på Lance, i et intervju med VG TV, sa Ousland at dette blir den siste store turen han gjør. Ikke alle tror på det.
– Børge har alltid sagt, gjennom 20 år, at dette var den siste store turen. Det er litt som kvinner som føder: Første året etter barn er det ikke snakk om å få flere barn, men plutselig kommer en til, sier Erling Kagge.
Selv insisterer Ousland på at han denne gangen snakket sant: Ingen flere store turer nå.
– Jeg kan ikke fatte og begripe at det skal være mulig å overgå meg selv, å gjøre noe i samme liga, dette er nok den vanskeligste turen jeg har gjort, sier han.
Én ting er hvordan han endte her, som det Kagge kaller «vår tids største polfarer». Noe helt annet er spørsmålet han har fått, men ikke maktet å gi noe godt svar på, i nesten samtlige intervjuer gjennom årene: Hvorfor?
– Jeg tenker nesten ikke over hvorfor jeg gjør det, det er bare en drivkraft i meg, sier Børge Ousland.
– Og det tror jeg gjelder folk som er genuint opptatt av eventyrlyst: De trenger ikke tenke på det spørsmålet, for de bare føler det i seg selv, at dette har jeg lyst til å gjøre.
‘ Livet er 30.000 dager eller noe sånt. Det er ikke så veldig langt.
’ Børge Ousland