Et multikulturelt samfunn trenger mer ytringsfrihet
Jeg kjenner ikke til noen empiri som viser at forbud mot hatytringer reduserer antall hatytringer.
Den største trusselen mot ytringsfriheten i land av Norges type, er at den av mange blir sett på som et redskap sterke bruker mot svake. For hvem trenger egentlig ytringsfrihet, om ikke politikere som vil gå over en anstendighetsgrense, kultureliter som skal skrive provoserende avisartikler og ekstremister fra majoritetsbefolkningen som skal bruke sosiale medier til å gjøre livet surt for svake grupper?
Slik tenker mange om ytringsfrihet. Det er ikke rart. Kaster man et blikk på det offentlige rom i dag, er det lett å få dette bildet. Da er det også lett å glemme at realitetene snarere er motsatt, ikke bare historisk, men også i dag.
Vanlige folks frihet
Ytringsfrihet ligger til grunn for den friheten og de rettighetene vanlige folk har. Makthavere og andre eliter trenger sjelden formelle friheter, de har sine friheter uansett – eller de tar dem.
Uten ytringsfrihet er det umulig å tenke seg religionsfrihet, inkludert retten til ikke å tro eller til å forlate en religion. Ytringsfriheten er sentral for å sikre religiøse samfunn en viss frihet fra staten, for at de kan eksistere side om side i respekt for hverandre og for at ateister som jeg godtar dem. Hvis jeg kan drive fri religionskritikk, kan jeg også leve med at mange religiøse gjerne vil begrense mitt liv som homofil, for å ta et eksempel.
Uten ytringsfrihet – og forsamlingsfrihet, en nær slektning av ytringsfriheten – er det umulig å tenke seg frie fagforeninger. I land uten ytringsfrihet, som Cuba, finnes det ingen faglig frihet, Fagforeningene brukes av myndighetene til å kontrollere arbeidere. Streik er forbudt.
Ytringsfriheten ligger også til grunn for retten til varsling, for å ta et dagsaktuelt tema fra arbeidslivet.
Uten ytringsfrihet ville kvinnefrigjøringen vært utenkelig. Det gjelder hele veien fra bekjempelsen av den katolske kirkens makt i middelalderen, via feminismen i islamsk kultur til de siste årenes #metooopprør.
Uten ytringsfrihet ville kampen mot slaveriet vært uten fundament. Den amerikanske borgerrettsbevegelsen ville ikke hatt en sjanse. Som John Lewis, den afroamerikanske lederen som i en alder av 80 fortsatt sitter i Kongressen i Washington D.C. sier: «Uten ytringsfriheten ville borgerrettsbevegelsen vært en fugl uten vinger».
Homobevegelsen ville ikke hatt en sjanse. Ingen svake grupper ville hatt en sjanse. Ytringsfriheten har i våre typer land tilbudt et solid grunnlag for organisering, mobilisering, krav og kamp.
Ytringsfriheten har i våre typer land tilbudt et solid grunnlag for organisering, mobilisering, krav og kamp. ”
Ytringsfrihet tjener svake grupper Selvfølgelig ville demokratiet ha vært meningsløst uten ytringsfrihet. Vi ser at herskerne tar full kontroll i land som Russland, Tyrkia og Ungarn. Der arrangeres det teknisk sett frie valg med ulike kandidater, men siden ytringsfriheten nesten er fjernet med ulike autoritære grep, spiller det ingen rolle. De som har makten, beholder makten.
Denne listen kunne lett ha vært lengre. Ytringsfriheten har tjent svake grupper før. Den tjener svake grupper i dag. Ytringsfrihet er noe man trenger for å utfordre makt.
Kan man begrense ytringsfriheten av hensyn til svake grupper, uten å risikere at det motsatte skjer i praksis: At svake grupper rammes hardest? Svaret er nei. Det skal jeg komme tilbake til.
Tydelige trusler mot ytringsfrihet Arrangøren stiller tre spørsmål til oss som holder foredragene her:
1. Er ytringsfriheten truet i dag, og i så fall av hvem eller hva? 2. Hvordan har ytringsklimaet forandret seg de siste tjue årene? 3. Hva skal til for å oppfylle Grunnlovens paragraf om at «ytringsfrihet skal finne sted»?
Jeg har begynt å svare på spørsmål 1, men det er klart at man også kan avfeie det ved å svare nei, ytringsfriheten er ikke truet, særlig ikke i et land som Norge. Juridisk sett er ytringsfriheten like stor som noen gang før, kanskje også større. Tre eksempler på det siste: Blasfemiparagrafen er avskaffet. Flaggskjending er ikke lenger ulovlig. Adgangen til varsling i arbeidslivet er formelt styrket. Dessuten har fremveksten av internett åpnet for lett etablering av nye medier, sosiale medier, plattformer for deling av videoer, en mengde blogger av ulikt slag. I slike kanaler er terskelen for å ytre seg mye lavere enn den var i gamle dager, da journalister voktet porten til offentlig debatt.
Det velter ut ytringer i alle kanaler. Frimodighet ser heller ikke ut til å være en mangelvare. Særlig for oss som mer eller mindre lever i sosiale medier, ser utviklingen ut til å gå over stokk og stein. Noe av det folk spyr ut i sosiale medier og såkalte nye medier er så ondt at det også sprenger ytringsfrihetens grenser, for eksempel der det fremsettes trusler om vold.
Men jeg har jo nylig gitt ut boken Best å holde kjeft? En liten bok om ytringsfrihetens
krise, så det ville være rart om jeg skulle mene at friheten ikke er i krise. Truslene mot ytringsfriheten er tydelige, hvis man ser det store bildet.
Demokratier med autoritære herskere Verden har selvfølgelig alltid hatt totalitære og autoritære herskere. I mange år gikk utviklingen i retning av mer demokrati og frihet, men de siste årene har den snudd. I listen over verdens mest folkerike land må man helt ned til Japan på 11. plass for å finne et fullverdig liberalt demokrati, altså et land som ikke bare arrangerer valg, men også har kvalitetene som gjør valget meningsfylt: maktdeling, rettssikkerhet, beskyttelse av minoriteter, ytringsfrihet og så videre. Og der disse kvalitetene ikke er under press.
Større land som USA, India og Brasil er demokratier, men har autoritære herskere som prøver å svekke styringsformen ved å undergrave de liberale frihetene som ligger til grunn.
Den fremvoksende verdensmakten Kina har kombinert det man før trodde ikke lot seg kombinere, nemlig markedsøkonomi og autoritært styresett. Modellen eksporteres flittig. Kineserne bruker makt hvor som helst – for eksempel mot Norge etter at Nobelkomiteen i 2010 ga fredsprisen til en kinesisk dissident.
Avskaffet ytringsfrihet uten formell sensur De autoritære lederne er nærmere oss enn før. De finnes også i flere EU-land, fremfor alt i Polen og Ungarn. Ungarerne har klart å avskaffe mediefriheten uten å innføre formell sensur og uten å fengsle journalister. Det er også en slags nyvinning. Den viktigste metoden er å sørge for at alle medier av betydning styres enten av regjeringen eller av rike forretningsmenn med nære bånd til regjeringen. Ytringsfriheten finnes formelt, men har nesten ingen kanaler å operere i.
En slik modell kan bli spredt til flere europeiske land. Noe annet er naivt å tro. Nesten alle demokratiske land har jo sterke høyrenasjonalistiske partier som forfekter varianter av modellen. Mange av disse partiene har sitt særegne forhold til ytringsfriheten – de er opptatt av sin egen, avviser andres. Dette er en stor, strukturell trussel mot ikke bare ytringsfriheten, men også resten av den liberale samfunnsmodellen mange tar for gitt.
En annen slik trussel er sentraliseringen av informasjonsflyt i både offentlige og private virksomheter, også i Norge. Informasjonsformidling forbeholdes informasjonsmedarbeidere. Det begrenser journalisters mulighet til å få ledelse og fagfolk i tale. Det begrenser også fagfolks mulighet til å nå ut i offentlig debatt.
Selv om ytringsfriheten i arbeidslivet juridisk står sterkere enn før, reduseres den i praksis. Lojalitetsplikten slås i bordet. Skjulte sanksjoner tas i bruk, når formelle sanksjoner utelukkes av lovverket. En FAFO-undersøkelse viser for eksempel at svært mange av dem som har varslet om uforsvarlige forhold i sin virksomhet, ikke ville ha gjort det igjen, hvis de kjente til kostnadene.
Krenkelseshysteri og offerrolle
En tredje strukturell trussel er monopoliseringen av mediemakt, eller plattformmakt. Mange ytrer seg offentlig kun – eller nesten kun – gjennom gigantiske Facebook. Da blir deres ytringsfrihet begrenset av Facebooks ofte vilkårlige sensur. Og den begrenses av Facebooks algoritmer, som ved å gi folk stadig mer av det de tilsynelatende vil ha, også bidrar til å dyrke frem ekkokamre.
Et ekkokammer er et sted der folk bare møtes av ekkoet fra sin egen stemme, nærmere bestemt kloninger av seg selv. Mange liker å få sine egne synspunkter «likt» og bekreftet, ikke å bli motsagt, ikke å bryne seg for å nå frem til en bedre forståelse.
Ekkokamre assosieres naturlig med ytre høyre fløy i den såkalte innvandringsdebatten, men det finnes til forveksling like kamre på motsatt fløy. Jeg tenker da på de senere årenes identitetspolitiske dreining, der minoritetsgrupper – med sterk støtte fra deler av venstresiden – ikke lenger bare vil kjempe for frihet og likebehandling, men også forlanger kulturell autonomi: En rett til å få fred fra omverdenen, til ikke å bli kritisert, knapt nok snakket om. Det mange, meg inkludert, kaller «krenkelseshysteri», er en del av den samme dreiningen.
Isolerer seg i deloffentligheter
La meg skyte inn at dragningen mot offerrollen og påstandene om krenkelser virkelig ikke bare er et minoritetsfenomen. Dette har vokst frem i mange grupper. Også folk med makt påstår ofte at de er krenket av ytringer. Men det er minoriteters påstander om krenkelse som tas alvorlig, og som må tas alvorlig. Det finnes jo både åpen og skjult rasisme, det er ikke det, men noen påberoper seg å bli krenket av nær sagt hvilke som helst ord.
Utviklingen på amerikanske studiesteder er for lengst i gang med å spre seg. Begreper som safe spaces, trigger warnings og no-platforming har nådd Europa. Utviklingen undergraver intensjonen med ytringsfrihet, nemlig målet om utveksling av ideer mellom mennesker, i samme offentlighet. Hvis alle kun ytrer seg i isolerte deloffentligheter, roper til hverandre uten interesse for hva motparten har å si og avskjærer ytringer som «krenkelser», blir det i seg selv en krise for ytringsfriheten. Kanskje er dette den største krisen.
Hvis unge antirasister tror at ytringsfriheten er et verktøy for gamle rasister, kan det være begynnelsen på slutten for den. Slik er oppfatningen nok blant mange norske unge allerede, særlig etter 22. juli 2011.
Ytringsfrihet er noe man trenger for å utfordre makt. ”
Underprivilegerte kapsler seg inn
Da er jeg kommet over til det andre spørsmålet Litteraturhuset stiller, nemlig om hvordan ytringsklimaet har endret seg siden Ytringsfrihetskommisjonen i 1999 kom med sin rapport. Her må vi først erkjenne at våre venner fra forrige århundre så trenden allerede da. Her er et sitat fra rapporten:
«Gjennom hele moderniseringsprosessen har progressive krefter kjempet for ytringsfriheten. I dag kan man observere en svekket tro på offentligheten og ytringsfriheten som et frigjøringsinstrument. Talsmenn for underprivilegerte grupper vil ha ytringsfrihet for sin sak, men ikke nødvendigvis for sine motstandere [ ...]. En årsak kan være at ytringer ikke forbindes med argumentasjon og overtalelse, men erklæringer og påstander. Kommisjonen finner å måtte advare mot denne utvikling.»
Den advarselen var det godt grunnlag for. Merk også hvordan kommisjonen, som ble ledet av Francis Sejersted, allerede i 1999 viser sammenhenger: Underprivilegerte grupper kapsler seg inn fordi de jo føler seg truet av en hardere offentlighet. 1999 var i internettets barndom. Den senere utviklingen, særlig i de nye sosiale mediene, har forsterket følelsen blant utsatte grupper.
Minoritetsgruppers økende sensitivitet Det er mer synlig rasisme og annet hat i offentligheten i dag enn før. Årsaken er neppe flere rasister, for langsiktige meningsmålinger både i Norge og andre demokratiske land tyder på at holdningene til folk med annen etnisitet snarere blir mer positive. Det samme kan sies om holdninger til muslimer, kvinner, homofile og andre grupper.
Problemet er at de som hater, har kortere vei til å ytre seg. Den merkbare rasismen er større, selv om den teoretiske trolig er mindre, for å si det på den måten. Den identitetspolitiske dreiningen kan altså lett kalles en respons på et hardere klima, men det går også andre veien. Minoritetsgruppers økende sensitivitet kan øke desperasjonen til segmentet som føler uro over økende innvandring.
Når de grove overdrivelsene av problemer med innvandring i sosiale og såkalte nye medier har en viss klangbunn, er grunnen jo at mange mener utfordringene den økte innvandringen skaper, ikke blir tatt alvorlig nok av politikerne, de etablerte mediene og andre såkalte eliter. Muslimene er flere. De gjør seg heldigvis også mer gjeldende i samfunnsdebatten, men det skaper i sin tur usikkerhet i deler av majoritetsbefolkningen. Det er bare tull å prøve å overse det.
Regler som begrenser ytringsfriheten Ord kan skade og i noen tilfeller bidra til at ubalanserte folk tyr til vold, så det er ikke uviktig å korrigere ordbruk. Men hvis folk blir kalt rasister straks de prøver å uttrykke uroen sin over flere muslimer i Norge med vanlige ord, er det vanskelig å se hva som vinnes. Rasister og antirasister er selvfølgelig ikke like ille, men begge grupper kan ødelegge debattklimaet.
Ødeleggelsen rammer langs hele spekteret mellom de absolutte ytterpunktene, fra folk som er ærlig bekymret over innvandring til minoriteter som føler seg truet. Imellom finnes alle som har mellomstandpunkter, som ser saken fra mer enn én side. Dem finnes det stadig færre av i offentlig debatt. De orker ikke mer.
Jeg når erfaringsvis ikke frem til de mest innvandringskritiske med gode råd. Antagelig når jeg ikke frem til den andre siden heller, men jeg kan prøve nå mot slutten av innlegget: Er det en god idé å begrense ytringsfriheten gjennom lovverk eller andre formelle regler, for eksempel dem som kan settes av læresteder? Jeg mener, neppe overraskende, at svaret er nei. Det har tre grunner.
Virker sjelden etter hensikten
Den første grunnen er at lover og andre formelle reguleringer av sterkt følelsesdreven adferd sjelden eller aldri virker etter hensikten. Jeg kjenner ikke til noen empiri som viser at forbud mot hatytringer reduserer antall hatytringer. Hvis bekymringen er at ytringer bidrar til hatmotivert vold, er det bare å vise til land som Sverige og Tyskland. Begge har hatt strengere lover og en mer restriktiv ytringskultur i årevis, uten at det har bidratt til mindre hatmotivert vold. Sverige ligger høyt internasjonalt på statistikker for hatkriminalitet.
Tallene er langt høyere enn dem for Norge og Danmark.
Jeg tror på mer av det som har gitt visse resultater. Strengere moderering av kommentarfelt har gitt bedre nettdebatt i seriøse norske medier. Mindre aksept for anonymitet har hjulpet litt. Holdningsskapende arbeid må man alltid prøve på.
Straffelovens paragraf 185, den såkalte hatparagrafen, skal beskytte visse grupper mot grovt hatefulle ytringer. Den brukes bare når det foreligger såkalt kvalifisert krenkelse av menneskeverd. Det er ikke nok at noen føler seg krenket. Paragrafen har prinsipielt problematiske sider, men det er neppe noen god idé å avskaffe den i dagens debattklima.
Hvis unge antirasister tror at ytringsfriheten er et verktøy for gamle rasister, kan det være begynnelsen på slutten for den. ”
Reguleringer kan slå tilbake
Den andre grunnen til at det er dumt å svekke ytringsfriheten, i statens lover eller lærestedets regelverk, er at det lett slår tilbake mot dem som tror de blir beskyttet. I neste omgang blir deres egen ytringsfrihet rammet. Mange har advart om nettopp dette.
Nadine Strossen, mangeårig leder av American Civil Liberties Union (ACLU), ga i 2018 ut en bok om at minoritetsgrupper – og venstresiden – ikke må finne på å kreve begrensninger i ytringsfriheten. Da åpner de jo for at også andre krever begrensninger. Disse andre vil som regel ha mer makt. Boken Hate. Why We Should Resist It with Free Speech, Not Censorship inneholder tallrike eksempler fra både USA og Europa på hvordan begrensninger av ytringsfriheten har beskyttet sterke og rammet svake.
Problemstillingen er aktuell. De siste årene har de antirasistiske aktivistene i Black Lives Matter klaget på politivold og politiets holdninger til svarte, og så blitt anklaget av politifolk for hate speech mot politiet. Krever de restriksjoner mot hvites hatprat, anklages de selv for hatprat mot hvite. I flere amerikanske delstater som er kontrollert av republikanere, diskuteres det seriøst å stemple Black Lives Matter som en «hatgruppe».
Advarer mot europeiske hatpratlover USA har ikke lover som begrenser ytringsfriheten, unntatt i tilfeller der ytringen innebærer en umiddelbar trussel om et alvorlig lovbrudd. Amerikanske borgerrettsaktivister bruker ofte europeiske lover mot hatprat som skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Journalisten Glenn Greenwald, en av Edward Snowdens nærmeste, skrev en lang artikkel om hvordan slike lover i Europa ofte brukes mot venstresiden. Ett av hans eksempler: I 2015 opprettholdt fransk høyesterett en dom mot 12 propalestinske aktivister. Deres forbrytelse var å gå med T-skjorter med påskriften «Leve Palestina. Boikott Israel». Dette kan, ifølge fransk lov, provosere frem diskriminering, hat eller vold mot israelere.
Homofili var inntil for få tiår siden forbudt i mange land, også i Vesten, fordi «homofil praksis» skapte usikkerhet i tradisjonelle familier og undergravde samfunnsmoralen. De siste årene ser vi hvordan dette kommer krypende tilbake, også i land nær Norge, i form av lover og lovforslag som skal forby «homofil propaganda», det vil si for eksempel prideparader og undervisning om homofili i skolen.
Paragrafer mot hatprat er ofte vage. De som ikke er like vage, kan utvides. Hat er i seg selv et vagt ord. Det er heller ikke helt presist hvordan en svak gruppe skal defineres. Hvis det først finnes en paragraf som skal beskytte svake grupper, skal det lite til for at folk med makt vrir på den. Norge er fortsatt ganske robust, men heller ikke her finnes det garantier.
Mer ytringsfrihet, mindre identitetspolitikk Den tredje grunnen til at innskrenkninger av ytringsfriheten er dumt, er at mindre ytringsfrihet uansett er feil svar. Nå blir jeg kanskje litt teoretisk helt på tampen. Skal et multikulturelt samfunn fungere bra, trengs mer ytringsfrihet og mindre identitetspolitikk.
Som den indisk-britiske forfatteren Kenan Malik har påpekt, er ytringsfrihet rotfestet i universalismen, forestillingen om at alle er like mye verdt, at alle har de samme rettighetene og at menneskeheten utvikler seg best hvis verdiene, institusjonene og styreformene er noenlunde like. Respekt for annerledeshet er en slik verdi, rettsstaten – likhet for loven – er en slik institusjon, og demokratiet er styreformen som har rom for det meste.
Universalismen er, sier Malik, motstykket til den moderne identitetspolitikkens forestilling om at grupper har det best hver for seg, mest mulig beskyttet fra kontakt med andre. Slik definert settes naturligvis både universalismen og identitetspolitikken litt på spissen, men det er bra som en illustrasjon av kjernen i problemet.
Bruk ytringsfriheten mer modig
Hvis noen tror det blir mindre mistro og mindre konflikt av at folk kapsler seg mer inn i grupper og har lite kontakt med andre, må de virkelig være naive. Hvis man ikke vet noe om de andre, ikke snakker med dem og ikke vet hvordan man skal snakke om dem, vil det jo tvert imot øke usikkerhet, frykt og potensial for konflikt. Ved å si at minoritetsgrupper er seg selv nok, sier man for det første at folk ikke skal interessere seg for andre, dernest at de ikke kan tåle andres interesse for seg selv. Det undergraver individets autonomi og dyrker frem offerrollen.
Skal multikulturen fungere, må linjene være åpne, interessen for hverandre levende. Bare da unngår man stagnasjon, både i de enkelte gruppene og i samfunnet som helhet. Det potensielt verdifulle ved diversitet er jo at mennesker kan bryte ut av sine bokser og finne inspirasjon – og kanskje ektefelle – andre steder.
Hva skal til for å oppfylle Grunnlovens paragraf om at «ytringsfrihet skal finne sted», lyder Litteraturhusets tredje spørsmål. Det får jeg ikke tid til å gå inn i, men svaret er egentlig enkelt: Ikke rør ytringsfriheten. Bruk den mer aktivt og mer modig, til å bekjempe hat, bygge flere broer, ikke til å sprenge ut flere kløfter.
Det er ikke lett å løse problemene ytringsfriheten bidrar til – og dens krise – på denne måten heller, men det er lettere enn ved å prøve å begrense den.
Dette foredraget ble holdt av
Frank Rossavik i Litteraturhuset i Oslo 1. februar 2020. Det inngår i foredragsserien Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon.