Anmeldelse: «78-åringen serverer låten vi trenger i disse koronatider»
En 17-minutters fortelling om et drap, nasjonale kriser og musikkens kraft.
It was a dark day in Dallas, november ‘63, a day that will live on in infamy...» Slik starter den. Helt ut av det blå er det altså 78-åringen Bob Dylan som serverer låten vi trenger i disse koronatider. En varsom piano- og strykerballade som gjennom nesten 17 minutter leder oss fra sjokkdrapet på John F. Kennedy via The Beatles og annen musikk til trøst og støtte, og frem til låtens selvsikre konklusjon: Spill «Murder Most Foul».
Ja, Bob Dylan. Det er akkurat det vi gjør nå. Igjen og ig jen.
Enkelt komp, sterke ord. Meldingen fra His Bobness på Twitter sist fredag var like subtil som ventet fra denne kanten, over to måneder siden forrige livstegn: «This is an unreleased song we recorded a while back that you might find interesting.» Gjett om.
«Murder Most Foul» varer altså i nesten 17 minutter. Kompet er enkelt med piano, strykere og beskjedne trommer. Melodien skapes av Dylans tekst og vokal der han mildt messer fremover og beveger stemmeleiet litt opp, litt ned. Variasjonen er liten, men ikke ett sekund er det kjedelig.
Tittelen er hentet fra Shakespeare, brukt om det mest grusomme drap. Det er altså skuddene mot JFK i Dallas i november 1963 som Dylan fabulerer rundt her med tanker og beskrivelser hentet fra flere synsvinkler, også presidentens egne. Både direkte og mellom linjene forstår vi hvor Dylan vil, at dette var et anslag mot alle, mot nasjonen:
«I said the soul of a nation been torn away, and it's beginning to go into a slow decay, and that it's thirtysix hours past Judgment Day.»
Trøsten i musikken. Opp mot denne dommedagsfortellingen setter Bob Dylan musikken. Den som kan trøste oss i mørke og turbulente tider. Den gang da, og nå. «Hush, little children, you'll understand. The Beatles are comin', they're gonna hold your hand.»
Noen tekstlinjer senere er vi på vei til Woodstockfestivalen, frihetens kanskje ypperste symbol. Derfra blandes historien om JFK med stadige referanser til artister og låter. Rekken er nærmest endeløs, hentet fra jazz, blues, gospel, pop og rock. De fleste er fra Bob Dylans egen brytningstid, 50- og 60-tallet, men nyere artister som Eagles, Fleetwood Mac og Queen nevnes også.
«Spill, spill, spill», synger Dylan, og ender altså opp ved sin egen «Murder Most Foul». Det er hans første utgitte, nyskrevne låt siden albumet Tempest i 2012. Akkurat når den er fra, vites ikke, men det er nærliggende å tenke at den er fra omtrent samme tid.
Uansett er den et nytt mesterverk fra nobelprisvinnerens hånd og munn. En låt som både forteller om og viser styrken i musikk, akkurat når vi trenger sånt.
Sammen i mørket. Dylan er ikke den eneste erfarne musikeren som trigges av usikkerhet og utryggheten i kriser. Svenskenes sjefstrubadur Håkan Hellström slapp for eksempel nylig første single fra sitt kommende album, perfekt titulerte «Tillsammans i mörker».
Den rettfrem ypperlige poplåten låner riff fra Fleetwood Mac, bygger på et stort refreng og handler nok om en venn som sliter med ting uavhengig av koronakrisen. Men ved å smette inn tittelsetningen fra R.E.M.s klassiker «It’s the End of the World As We Know It» midtveis, skapes det en følelse av nå.
Den stemmen er tilbake. Apropos R.E.M. Det oppløste bandets stjernevokalist Michael Stipe dukket plutselig opp på Facebook med en video og en ny låt han har skrevet sammen med The Nationals Aaron Dessner.
Dette er kun en demoversjon med tynn rytmeseksjon og litt gitar, men «No Time For Love Like Now» oser likevel av klassisk R.E.M.-balladeri. Ikke minst fordi den stemmen er intakt. Jeg vet ikke når denne teksten er skrevet, men undringen over kjærlighetens kår i usikker tider passer definitivt nå.
Det er godt å høre voksne artister som fortsatt gjør seg relevante.