Derfor blir statsledere mer populære under kriser
Det er vanlig av partiet til den sittende statsministeren får økt oppslutning i krisetider. Men det gjelder ikke nødvendigvis alle typer kriser. Og det finnes unntak.
Er det vanlig at statsministerens parti styrker seg i kriser?
Ja, det viser seg at partiet til sittende regjering og såkalte styringspartier styrker seg under visse typer krisesituasjoner, som f.eks. terrorangrep og naturkatastrofer. Internasjonal forskning tyder på at det er en slik effekt. Men ingen har forsket på den type situasjonen vi nå befinner oss i. Den er unik. Likevel kan dagens krise sammenlignes med de nevnte andre krisene: alle skaper frykt i befolkningen.
I Norge regnes Ap og Høyre som typiske styringspartier. Det er de partiene som oftest har hatt statsministeren og/eller en dominerende rolle i ulike regjeringer de siste 40 årene.
Før koronakrisen inntraff, slet Høyre med oppslutningen og lå under 20 prosent på flere målinger. På Norstats siste måling for Aftenposten økte partiets oppslutning med fem prosentpoeng. Andre målinger har vist en lignende effekt. Ap har også hatt en viss fremgang.
Hva er forklaringen på at regjeringspartier ofte vinner på å ha makten under slike kriser?
Statsministeren er i mediene hver dag og snakker om krisen. Det har en effekt. Hvis det da er stor oppslutning om regjeringens handlinger, kan det tjene til dens fordel. Dessuten overskygger krisen alle andre saker. Det blir mindre rom til andre temaer, andre partier og kanskje til kritikk av regjeringen.
Har dette fenomenet noe navn?
Ja, det kalles «The rally 'round the flag»- effekten eller syndromet. Det ble i utgangspunktet brukt for å forklare økt kortvarig popularitet om amerikanske presidenter i krise eller krigstider. Den amerikanske samfunnsforskeren John Mueller introduserte begrepet. Han mente tre ting måtte være til stede for at effekten skulle oppstå. Krisen eller krigen måtte være internasjonal, involvere USA, og spesielt presidenten og være spesifikk, dramatisk og få stor oppmerksomhet.
Vi snakker da om en kortvarig effekt?
Ja, den er ikke særlig langvarig. Effekten merkes her og nå og umiddelbart etterpå. Det betyr at
Høyres fremgang nå kan dale igjen dersom vi f.eks. får en høy ledighet og folk ikke er fornøyd med hvordan regjeringen takler den situasjonen.
Ap satt ved makten i 2011 da terroren rammet 22. juli?
Ja, og partiet gjorde det mye bedre ved lokalvalget det året enn meningsmålingene før terrorangrepet skulle tilsi. Angrepet skjedde syv uker før valgdagen, og Jens Stoltenberg, fikk mye heder for sin innsats. Men det skal sies at dette angrepet var litt spesielt fordi Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, direkte ble angrepet.
Slutter folk alltid opp om regjeringspartiet i slike kriser?
Nei. Det er ingen naturlov som tilsier at regjeringspartier tjener på kriser. Gjør regjeringen eller statsministeren noe som oppfattes negativt, kan effekten bli en annen. Det finnes et forholdsvis ferskt eksempel på det.
I mars 2004 opplevde Madrid ett av de verste terrorangrepene i Europa, en rekke koordinerte bombeeksplosjoner på flere pendlertog i morgenrushet. Dette skjedde tre dager før valget.
Den spanske regjeringen, med José María Aznar i spissen, gikk ut og beskyldte den baskiske separatistbevegelsen ETA for å stå bak angrepet. Men etter hvert pekte sporene i retning Al-Qaida. Det utløste et raseri: Opposisjonen mente regjeringen bevisst forsøkte å fortie sporene som pekte mot Al-Qaida så lenge som mulig for å vinne stemmer. Ved valget vendte velgerne ryggen til Aznars konservative parti (Partido Popular), og sosialistene overtok makten.
Kommer «The rally 'round the flageffekten» også etter økonomiske kriser?
Økonomiske kriser skiller seg på flere punkter fra krig, naturkatastrofer og en pandemi. Når folk mister jobbene sine og får økonomiske problemer, er det også andre ting som spiller inn. Da vil velgerne lete etter partier som har svar på hvem som har skylden for krisen, og hvordan den kan løses. Under finanskrisen i Europa fikk de etablerte partiene litt av skylden, mens de populistiske partiene gikk frem.
Men i Norge kom Ap, som satt med statsministeren, styrket ut av krisen. Gjennomsnittet av meningsmålinger før og etter krisen viste det.
Anders Todal Jensen, professor i statsvitenskap ved NTNU, mente det skyldtes at folks forventninger falt mer enn regjeringens evne til å innfri. Politikere, eksperter og medier understreket krisesituasjonen. Velgernes forventninger var lave, derfor var de også lettere å innfri. Han beskriver en slik sjelden situasjon for politikere med regjeringsmakt som en «politisk nådetid.» Og siden den rødgrønne regjeringen ikke fikk skylden for krisen, som startet i USA, var det lett for regjeringen å fremstå som dyktig, handlekraftig og målrettet i velgernes øyne. Valgundersøkelsen i 2009 viste at velgere, inkludert de som stemte på opposisjonspartier, var svært fornøyd med den måten regjeringen håndterte krisen på.