Ensom eks-morder (73) søker tidligere flamme
Håkan Nesser forførte meg med språket. Etterpå følte jeg meg lurt.
Den 73 år gamle Adalbert Hanzon lever et stille liv som kan minne om den gjengse koronaisolasjon. I en ordinær svensk småby gjør han sine nødvendige handleturer og foretar et og annet besøk hos sin eneste venn, Henry Ullberg.
Eller, venn? De er naboer. Grinebiterne har til felles at de begge en gang har sittet inne for mord. Sammen drikker de whisky og krangler.
En dag i apotek-køen ser Adalbert en kvinne som ligner mistenkelig på sitt livs store kjærlighet. Han besvimer nesten av sjokket, og i de påfølgende ukene forsøker han å spore opp kvinnen som han mistet kontakt med under usedvanlige omstendigheter for 45 år siden.
Han kjøper fire notatbøker og bestemmer seg for å skrive sin historie. Resultatet er en grei bok, men en kjedelig krim.
Kriterier for en vellykket krim. Min krimelskende far har tre kriterier for hva en vellykket krim må inneholde:
1. Boken må være godt skrevet.
2. Det skal være mulig for leseren å resonnere seg frem til hvem morderen er gjennom hint forfatteren legger ut – et såkalt «Det lukkede roms mysterium». Eller som man sier på engelsk, en «Whodunit?»
3. Boken må være skrevet før 1960. Der resten av familien i påskeferiene har kastet seg over «nordic noir»bølgen med Jo Nesbø, Stieg Larsson og Jussi Adler-Olsen, har faren min holdt seg til Agatha Christie, Rex Stout og Peter Cheney. En Håkan Nesser krim utgitt på norsk i 2020 vil i utgangspunktet være helt uinteressant for ham. Det er synd, for Nesser oppfyller det første kriteriet med glans.
Uhyre velskrevet. Halvmorderen er uhyre velskrevet. Språket flyter godt. Det er litterært uten å være pretensiøst og karaktertegningene er stort sett troverdige.
Adalbert vokste opp med en far som innprentet i ham at hverken han eller faren betydde noen ting i den store helheten. For å understreke poenget skjøt faren seg med hagle da Adalbert var syv år.
Som leser får man sympati også med de mer usympatiske trekkene til den gretne gamle gubben. 73-åringen har dermed enkelte likhetstrekk med en annen eldre herre som nylig gikk sin seiersgang i svensk sjangerlitteratur, Ove i Fredrik Backmans En mann med navn Ove (2012).
Svakhet i plottet. Halvmorderen har en befriende mangel på spekulativ vold og sadistiske drap. Dette er heller ikke en roman der leseren kan være med på mordoppklaringen. Nesser tilbyr en sorgfull fortelling om et liv som ikke ble helt slik det skulle. Men er det derfor man leser krim?
Jo da, det er spennende å få den gradvise opprullingen av Hanzons relasjon til sin femme fatale. Nesser er dreven nok til å porsjonere ut sentral informasjon i små doser, men det er til gjengjeld et av få spenningsgrep i bruk. Det er få overraskelser i boken og til syvende og sist viser plottet seg å være nokså enkelt.
En annerledes påske. Flere kritikere har tidligere vært inne på at Nesser bare blir bedre med årene. Også årets bok har stort sett fått god medfart av de svenske anmelderne. Jeg lurer på om de profesjonelle leserne er blitt forført av språket og stemningen Nesser maner frem.
Kanskje har den superproduktive Nesser blitt et bytte for «den drevne forfatters forbannelse». Han klarer ikke skrive dårlig, men det blir vanskeligere å få det virkelig bra.
Selv endte jeg opp med å føle meg snytt. Riktignok er leseren garantert noen gode timer med denne romanen, men sammenlignet med for eksempel Nessers serie om etterforskeren Barbarossa, virker årets roman mer som et pusterom mellom større arbeider.
Men kanskje er det nettopp denne fortellingen om en svensk grinebiters stille liv i en svensk småby, som vil passe perfekt til årets påske – en påske som ikke vil ligne på noen annen.